Historien om en klassiker. “He Ain’t Heavy, He’s My Brother”.
Året var 1961, og æ hadde akkurat fylt 10. Den kalde krigen i Europa var en realitet. I Berlin begynte russiske styrker å bygge skammens mur av betong og piggtråd. Kampen om verdensrommet var allerede godt i gang, og russerne hadde send ut det første menneske i rommet, Juri Gagarin.
SKREVET AV ARILD MARTIN ELIASSEN
I USA hold president Kennedy sin tordentale, og igangsetter det som skulle bli den største romfartssatsingen i vår samtidshistorie.
En satsing som åtte år senere, skulle bringe Neil Armstrong til månen med Apollo 11.
Og på vår lille klode, var «ungdomsopprøret» i gang, med en musikk med en «provoserende» rytme, til fortvilelse for dens tid foreldregenerasjon.
I Manchester i England var Graham Nash og Allan Clarke begynt å sysle med å etablere det som skulle bli Hollies, og året etter, i 1962, var gruppen en realitet.
Gruppen fikk sitt gjennombrudd i 1963, samtidig med The Beatles og flere andre grupper fra området rundt elva Mersey.
Elven som senere skulle gi navnet til musikksjangeren «Merseybeat».
De påfølgende år hadde gruppen mange låter høyt oppe på spillelistene, med blant annet singlene «Stay», «Just one look», I’m Alive» (1965) og «I Can’t Let Go» (1966):
Etter hvert kom musikalske perler på løpende bånd fra det engelske popbandet.
Som denne:
I 1969, seks år etter gruppen gav ut sin første singel, gav Hollies ut låta som skulle bli den mest solgte i gruppens historie.
“He Ain’t Heavy, He’s My Brother” ble gitt ut 1. september 1969 i Storbritannia og i USA 1. desember samme år.
Det de fleste ikke vet, er at pianisten på innspillingen het Elton John, som den gang var et ukjent navn innenfor pop bransjen.
Låten ble skrevet av Bobby Scott og Bob Russel samme år.
Russel var allerede dødssyk av lymfekreft, og rakk bare å treffe Scott tre ganger.
Allikevel klarte de å sluttføre arbeidet med tekst og melodi.
Med den kjente munnspill-introduksjonen og sterke teksten klarte de de å skape det som skulle bli en av de største engelske klassikerne i pophistorien.
Melodilinjen i låta er vakker, men dens popularitet handlet nok i stor grad om at den tok utgangspunkt i en sann historie.
Da låta ble skrevet hadde Vietnamkrigen allerede pågått i mange år.
I grenseområdet mellom Sør og Nord Vietnam hadde en gruppe amerikanske soldatene kommet over et søskenpar hvor den ene var alvorlig skadet og ikke var i stand til å gå, og ble derfor båret på ryggen av si bror.
På spørsmål om han ikke var tung å bære, falt ordene som skulle gripe en hel verden.
«Han er ikke tung, han er min bror».
I de påfølgende år årene ble låten gitt ut av mange forskjellige artister, og i 1970 nådde Neil Diamond rimelig høyt på billboard lista med låta.
Så skulle det gå år, nærmere bestemt 20 år.
15. april 1989 skjedde det som i ettertid er kjent som Hillsborough-tragedien.
Denne dagen skulle Liverpool og Nottingham møtes i Fa cupens semifinale, på det «nøytrale» Hillsborough stadium.
Det var mange uheldige omstendigheter, som skulle føre til at allerede i kampens første spilleminutt var tragedien et faktum.
Før kampen ble stoppet lå 96 mennesker døde på «arenaen», klemt i hjel under trengselen og presset for å komme seg inn på «stadion.
En hel fotballverden reagerte med fortvilelse og sorg, da det ble kjent at det «utenkelige» hadde skjedd.
Verdenen skulle aldri glemme «tragedien» på Hillsborough Stadium.
Nærmere 23 år senere i 2012, ble en versjon av «“He Ain’t Heavy, He’s My Brother” gitt ut til minne om Hillsborough tragedien.
Bak utgivelsen var det en gruppe musikere som kalte seg «The Justice Collective»
Det var ingen «hvem som helst» som stod bak prosjektet.
Melaine C, Robbie Williams, Paul Heaton, Paloma Faith, Paul McCartney, Gerry Marsden,
Kenny Dalglish, Alan Hansen, Rebecca Ferguson og Beverly Knight.
Ved årsskiftet det året, skulle låta gå til topps på listene i Storbritannia.
Singelen gav Melanie C, førsteplass på lista i Storbritannia og gjorde henne til den eneste kvinnelige artisten som har klart dette i en kvintett, kvartett, duo og solo og ei gruppe.
I dag, snart 50 år etter at den ble utgitt, er den fortsatt like populær, og kommer til stadighet ut i nye versjoner.
Men Hollies versjon, hvor låtens «verslinje» settes med en «sart munnspilltone» har satt sine spor i bakhauet på mæ…..
Sjøl mange år etter, synes æ at dette er den beste versjonen, og så absolutt verd et gjenhør.
Men no e æ svak for musikk fra en tidsepoke hvor musikksjangeren «Merseybeat» herja hitlistene verden over.
Har du tid, lytt,……. så skjønne du ka æ meine.
LES OGSÅ: THE HOLLIES 63-74
HOLLIES PÅ SITT BESTE – CONFESSIONS OF THE MIND
GAMMELPOP 