Kilder: wikipedia.org/youtube.com

 

LES OGSÅ:

FEW – MED ALTFOR FÅ ANERKJENNELSER – OPPDATERT

POP-NORGE PÅ 60-TALLET SETT GJENNOM NORD-NORSKE BRILLEGLASS

THE ZAKS

THE WIZARDS – PÅ TOPP I SVERIGE

THE ARROWS

THE PUSSYCATS

126 – LP MED KORING AV ABBAs BJØRN ULVÆUS

 

Øverst og ned Georg Davidsen, Viktor Tidemann, Børge Janson og Odd «Odde» Jarle Marken.

 

Børge, Viktor, Georg og «Odde».

 

Few i aksjon under Parkenfestivalen i Bodø. Fra venstre Georg, «Odde», Viktor og Børge.

 

Før du leser denne nye artikkelen om Few, gå inn via linken og les bloggredaktørens kommentar om hans syn på de norske plateselskapenes nedlatende holdning til vår landsdel på 60-tallet. Og gjerne artiklene om de andre nordnorske bandene. De har alle en historie å fortelle.

 

Under kapitlet norske band i bloggen har en artikkel om Bodø-bandet Few vært å lese en stund.

Etter leserstatistikken å bedømme, er det saken med flest registrerte treff, på tross av at de kun har to singelutgivelser bak seg.

Few blir tett fulgt av Taboo, Zaks, The Wizards, The Arrows, Pussycats og 126. Fellesnevner om du ikke allerede vet det – alle er nordnorske band. Og tenk – de fleste stilte stort sett med egenkomponert materiale!!! Da ser vi bort fra den tidlige Pussycats-karrieren på platemarkedet og at The Arrows hadde coverlåter.

Så talentet var det ingen tvil om – hadde de bare fått lov å vise det fullt ut til norske platekjøpere på 60-tallet.

Og hvorfor klarte ikke norske plateselskaper å lansere norske band med et klart internasjonalt potensiale i utlandet – band som The Pussycats og Popl Vuh/Popul Ace for eksempel? Må jo bare legge til at også det sistnevnte band hadde de fleste medlemmene nordfra. Tre fra The Scavers i Kirkenes og senere kom ASA Krogtoft med som vokalist etter Jahn Teigen.

At den norske avdelingen av Polydor ikke klarte å få hovedselskapet med seg på en lansering utenlands må være en av norsk pophistories best bevarte gåter!!

Til og med Frank Zappa viste jo interesse for å lansere Popol Ace på sitt selskap.

Når du har hørt på denne laivinnspillingen, skjønner du hva jeg snakker om:

 

Her tre av de andre nevnte bandene med egenkomponerte låter:

 

Interessen for artiklene viser hvilken stor plass disse bandene fortsatt har i våre musikkhjerter. Er sikker på – om detaljene granskes nærmere – at flertallet som har lest artiklene om dem, kommer nordfra.

Kommentaren «Pop-Norge på 60-tallet, sett gjennom nordnorske brilleglass» ble også flittig lest.

Fikk mange tilbakemeldinger om at dere er enige med min konklusjon – Nord-Norge var stemoderlig behandlet – ja, i begynnelsen nesten fullstendig oversett av den sørnorske musikkeliten.

Hensikten med dette fokus er ikke å sitte her som en surmaget, eldre skribent, men å sette et fokus på hvordan talent ble neglisjert fordi vi bodde i en landsdel som av mange nesten ble betraktet som «en parentes»!! Den uttalelsen står jeg for!!

«Det er langt igjen til Royal Albert Hall», sang Åge. Det var enda lengre fra Nord-Norge til Oslo!!

Pussycats og 126 ble nasjonale helter, ikke minst på grunn av kvaliteten i deres produkt,  men også gjennom god pr-oppfølging av bandene selv. Ikke minst hadde Sten Ekroth nesten alt å si for at The Pussycats klarte å dominere mediebildet.

ASAs betydning for 126 og oppfølgeren Taboo kjenner vi jo.

126 hadde gjort opptak hos NRK i Bodø. På forespørsel om hvordan bandet fikk platekontrakt, svarer ASA til gammelpop:

«Det er riktig at vi hadde vært innom NRK i Bodø, men husker jeg ikke helt feil ble vi først forespeilet en prøveinnspilling da vi ble kåret til Nordhålogalands beste beatband i en konkurranse på polarsirkelfestivalen i Mo i Rana i 1966. (ref. også Asa Krogtoft Songbook). At en klassekamerat fra folkeskolen hadde en onkel som jobbet i Nera (som representerte RCA i Norge) hadde nok imidlertid størst effekt på at vi fikk prøve oss i studio da vi banket på døren deres i Oslo. Dette ble vår første single. Resten er historie – men først da vi var ferdige med skolegangen året etter».

 

Det var en skam at den samme åndseliten ikke giddet å høre på tapen som Vardø-gruppa Zaks sendte sørover i 1966. Først i 2014 kom albumet ut, takket være nordnorske ildsjeler.

The Wizards fra Narvik var kjempepopulære i Sverige og turnerte sammen med The Who. Hvilke andre norske band gjorde det? Hørte vi om det i Norge?

Hvor var norsk presse og norske plateselskaper? The Wizards fikk på eget initiativ i fjor utgitt et samlealbum med de 12 låtene de spilte inn i Sverige. Utsolgt forlengst.

Da pop-Norge skulle gjøre ære på de mest populære 60-talls bandene, ble Norges beste instrumental-band, The Snapshots fra Harstad, ikke engang invitert. En skam!!

 

Her i bloggen skal vi – etter denne lange introen – se litt nærmere på fenomenet Few, viss popularitet fortsatt lever i beste velgående.

Musikkpressen sammenliknet dem med bysbarna 126 og Taboo og mente de ikke hadde mye å fare med. Må her vi gjenta kritiker Willy B.s omtale i boka Norge i rock, beat & blues:

«Few ble kalt Taboo-kopister av en del musikkjournalister, noe som sier mest om journalistenes inkompetanse og deres manglende kjennskap til det som skjedde innenfor engelsk ”underground” på den tida. Gruppa ble oppløst i 1969, og det er synd at det bare har blitt et navn i en ellers smågrå rockhistorie, deres navn burde vært skrevet med gullskrift”.

Frontfigur i Few var Georg Davidsen. Han komponerte de fleste låtene og var vokalist. I dag er han bosatt i Danmark.

Vi har hatt en prat med han, både med bakgrunn i at artikkelen om Few har hatt så mange lesere, og i vår kommentar som det er vist til.

Davidsen kunne også fortelle om den samme – i beste fall avventende holdning – fra deres plateselskap. De sendte en tape til Oslo, men fikk ikke svar. Da møtte de personlig opp på Arve Sigvaldsens kontor før de fikk klarsignal til sin første singelutgivelse.

Det var plateselskapet som valgte A-siden på platene, ikke bandet selv.

På den første singelen ville de ha «Seeing Is Believing» som hovedlåten, men den kom på B-siden:

 

 

Georg forteller:

«Det er ikke helt lett å skrive en kort artikkel som omhandler den kanskje mest turbulente tid i musikkhistorien, nemlig 60-tallet. I artikkelen Pop-Norge sett igjennom nordnorske briller, tar Svein Harald Hansen opp problematikken omkring hvor vanskelig det var for nordnorske bands å få utgitt musikk på 60 tallet. På den tiden krevdes det at man fikk en kontrakt med et plateselskap på Østlandet og det kunne være rett vanskelig da man sørpå hadde en noe nedlatende holdning til Nord-Norge i alminnelighet. Det var vanskelig for nordlendinger som kom ned til tigerstaden å få jobb og hybel og mange var ikke lenge om å slå over til klingende østlandsk.

Det skulle altså noe ekstra til for å få sin musikk på en plate og som man forstår på artikkelen var det mange som mislyktes i forsøket. Heldigvis har dette utlignet seg meget i årenes løp og i dag kan man få innspilt og utgitt musikk i nord som i sør. Nils Johan Øybakken var en av de foregangsmenn som i 1970 startet sitt plateselskap Experience Records og fikk for alvor satt i gang utviklingen av nordnorske utgivelser.

A-siden på den første singelen:

Interessen for å skrive musikken selv, begynte nesten før jeg kunne en akkord på gitaren og etter å ha laget en stripe instrumentale Shadows-numre, dukket the Beatles opp etterfulgt av The Rolling Stones, som revolusjonerte musikkverden med deres iørefallende melodier, harmonier og blues toner. Heretter måtte vi i begynnelsen litt motvillig prøve å se om våre stemmer kunne holde til en mikrofon-forsterkning. Og ovenpå det skulle man igang med å sette ord på melodiene, og det til og med på engelsk. Men det gikk hurtig på den tiden og snart lå det bort imot 200 sanger i skrivebordsskuffen, hvor jeg i ettertid har regnet meg frem til at vi (blandet med cover-numre) gjennom den tid vi var aktive, spilte omkring 50-60 av disse ute på spillejobber.

Bortsett fra en del spillejobber i Oslo og omegnen og to instrumentale innspilninger til en film om narkotika, så innspilte vi to sanger, «They won’t go» og «Seeing is Believing». Sistnevnte var egentlig det nummer som vi ønsket som forside, men RCA valgte den mere stille «They won’t go», som lå mere i stil med hva de ellers hadde suksess med på tidspunktet.

Det samme gjorde seg gjeldende året etter i påsken, da RCA betalte fly og opphold i Oslo til innspilling av den neste singel. Da hadde vi fått hjelp av NRK Nordland i Bodø til å innspille fire numre som vi sendte avsted og hvor RCA igjen valgte de mere bløte sanger «Time & tide (wait for no man) og «So Long» som vi så innspilte. Det var de begrensninger vi måtte godta selv om det kunne ha vært mere stoff til musikkhistorien i Norge hvis vi selv hadde fått lov til å bestemme hva vi skulle innspille. Vi hadde stilmessig en bred samling av sanger, hvor flere var i stil med «Seeing is believing» som Willy B. beskrev i Norge i rock, beat & blues” og betegner som ”en av de største psykideliske singlene som er blitt laget her i landet”.

 

 

FEW spilte den siste konsert på Håndtverken i Bodø nyttårsaften 1968-69, da den ene etter den andre ble innkalt til militærtjenesten. Selv var jeg inne i tre måneder og etter å ha spillet litt med forskjellige musikere i Bodø og omegnen, reiste jeg til København mot slutningen av 1969 hvor jeg egentlig kun hadde tenkt å være kort tid, men ble hengende.

I København var jeg blant annet med til å starte gruppen Rockfilter, som i 1975 innspilte albumet «Good for you» hos nettopp Nils Øybakken i Mosjøen.

FEW har har spillet reunion- konserter i 1984, 2002, og sist Parkenfestivalen 2013 i Bodø.

Selv komponerer jeg og innspiller jevnlig i mitt hjemmestudio, samt at jeg spiller med forskjellige bands i Danmark og lager litt lyd og musikk til film».

David forteller også at Few var booket til å være med i ungdomsprogrammet Pop Corn på tv. Men NRK fant ut at det ble for dyrt å hente de fire fra Bodø til Oslo. Bandet Happie fra Oslo ble derfor foretrukket  Det har vi det igjen – Pop-Norge på 60-tallet i et nøtteskall!!!

Gammelpop har bedt omtalte Arve Sigvaldsen om en kommentar til selskapets holdning til nordnorske band generelt, men så langt har vi ikke fått noe svar.