THE SUNBEAMS


607FC9AC-7FBD-48A1-BFB1-69DE84B9EA94
Bak fra venstre: Bjørn Vidar Smedsrud, rytmegitar, Egil Werner Finbråten, saksofon.  Foran: Jan Erik Brustad, trommer, Ole Kristian Fredriksen, sologitar og Ola Normann Molstad, bassgitar.
6B843206-4A0C-409E-B4DE-0B8AC716047D
Foto: Arve Strømsæther. Bildet er tatt i 1984 i forbindelse med samlealbumet som Arve Strømsæther hadde produsert sammen med svenske Jan Lyckman ble utgitt. Mannen med armene full av plater er bandets fotograf og tidligere president i The Official Sunbeams Fanclub, Henning Alm-Hansen.

Hvilket band har delt garderobe med The Beatles og var de første norske som ble populære i utlandet? Svaret er Eidsvolls stolthet The Sunbeams. Du kan se dem på Hedersveggen i Rockheim.

– I tillegg til de skandinaviske land, ble våre plater ble utgitt i Nederland, Belgia, Tyskland og flere europeiske land, ja, til og med i USA, forteller rytmegitarist Bjørn Vidar Smedsrud til Gammelpop.

SKREVET AV SVEIN HARALD HANSEN

De var et instrumentalband, men ikke et rent shadowsband – da det var saksofonen og ikke sologitaren som var hovedinstrumentet.

Bandet ble dannet i 1962 av Bjørn Vidar Smedsrud (rytmegitar), Ola Molstad (bassgitar) og Ole Kristian Fredriksen (sologitar), alle med bakgrunn fra shadowsbandet The Commancheros.

– Vi spilte låter av The Shadows og The Spotnicks, forteller rytmegitaristen.

De to øvrige medlemmene, Egil Werner Finbråten (saksofon) og Jan Erik Brustad (trommer), kom fra dansebandet The All Round Boys.

Alle hadde de høye ambisjoner og bestemte seg i september 1962 for å slå seg sammen.

–  Vi spilte mye til dans. Egil Werner var en racer på saksofon, så det var naturlig å ta han med, sier Smedsrud.

Rutinerte musikere som de var, ble de raskt populære, og i 1963 vant de en platekontrakt hos Manu Records i en talentkonkurranse på Rondo i Oslo. Første innspilling var en instrumentalversjon av «I’ve Got A Lovely Bunch Of Cocoanuts» («Kokosnøtta») og «Schlafe Mein Prinzchen».

sunbeams_studio

Et sjeldent foto:

Bandmedlemmene fra venstre: Bjørn Vidar Smedsrud, Ole Kristian Fredriksen, Jan Erik Brustad, Ola Normann Molstad og Egil Werner Finbråten. Ved miksebordet, platedirektør Per Gunnar Jensen og studioeier Roger Arnhoff.

 

For norske band var Manu-etikken av stor betydning, mener Sunbeams-gitaristen.

– Platedirektør Per Gunnar Jensen lot svært mange slippe til i studio. Han hadde også egen karriere med Bjørg & Per Gunnar og ga også ut Søstrene Bjørklund og Ray Adams, blant mange andre og samarbeidet med Record-selskapet i Sverige.

I september 1962 slo «Kokosnøtten» raskt igjennom i Sverige og plasserte seg høyt oppe på hitlisten Tio i Topp. Ni uker holdt låten stand på lista.

Noen måneder senere toppet den hitlisten i Danmark (Danmark Radio, 1. plass Ti-vi ka-li). Låtene ble også spilt på Radio Lux. 1. april 1964 fikk gruppen fikk opptre i det første norske popshowet på NRK TV, Pop-Korn, ledet av Vidar Lønn-Arnesen.

Manu utga også en raritet – en splittsingel med The Sunbeams på den ene siden og The Snapshots på den andre. Et virkelig klenodium for alle samlere.

The Sunbeams bidrar med «Tennessee Waltz», men Snapshots har med «Bolero».

Hvordan valgte dere ut låtene som skulle spilles inn?

Bjøen Vidar forteller:

– Egil Werner og Ole Kristian hadde sammenfallende musikkforståelse og samspillet mellom de to solistene fungerte godt. Sologitar og saksofon vekslet om solopartiene mens den andre lå under med improvisasjoner. Vi benyttet oss av noter kun når det var behov for innstudering. Harmonimester var ofte Ole Kristian. En typisk Sunbeams-låt oppsto gjerne fra et forslag fra en enkelt. Denne kunne være hentet enten fra en ny eller gammel pop-låt eller fra et klassisk stykke. Gitaristene kastet seg over de harmoniske utfordringene, og Egil Werner testet låten for saksofon. Jan Erik valgte blant flere rytmevarianter før man ble enige om første-utgaven. Dersom låten ”fenget” kunne den musikalske kreativiteten og engasjementet gå i taket før den endelige versjonen forelå. Dette kunne ta fra under en time til flere dager.
Slik oppsto den særegne SUNBEAMS-sound’en som Arve Strømsæter beskriver I samle-CD’en THE STORY: “Thundering rythm, howling saxophone, vibrating guitar and wild screams which turned the teenagers on in a big way.”

Slik kom låtene på den første singelen til:

– På første øvelse etter finalen på Rondo, og tilbud om platekontrakt, begynte vi å fundere på låtvalget til første singel. Jeg hadde hørt Povel Ramels «Far jag kan inte få up min kokkosnøt» på radio, og syntes melodien var fin. Den kunne vi prøve på. Vi spritet den opp med twistrytme, la inn ei kunstpause på 4 takter før gitarsoloen, Egil improviserte et mellomspill, og der satt den!
Den andre melodien, «Schlafe mein Prinzchen», var det vel Ole Kristian som kom opp med? Vi fant den i ei tysk skolesangbok. Der la vi også inn et mellomspill for at melodien ikke skulle bli for ensformig.

 

MØTET MED THE BEATLES:

Ole Kristian erindrer:

– Vår første Sverige-turne fant sted i Stockholm i tiden 28.oktober til 3. november 1963. «I’ve got a lovely bunch of cocoanuts» hadde plassert seg på Tio i Topp for første gang den 28.september, og hadde dermed ligget over 3 uker i toppskiktet da turneen startet.

Høydepunktet på turneen var TV-opptak for Sveriges Television’s (STV) ungdomsprogram Drop In. I tillegg deltok vi også i et direktesendt Radioprogram.

Onsdag den 30. oktober, var i sin helhet viet TV-opptaket.

På denne tiden gjennomførte også The Beatles en turne i Sverige. Vi hadde hørt rykter om at de var i Stockholm denne dagen for å gjøre TV-opptak. Kanskje ville vi treffe de etter hvert berømte fire i TV-studio ?

Teatret hadde plass for ca 200 mennesker. Det var stor interesse for showet og masse ungdom hadde samlet seg utenfor. Inne i teateret som var omgjort til TV-studio, var det hektisk aktivitet. TV-kameraer, lamper, ledninger, mikrofoner , forsterkere, instrumenter og mennesker som rushet hit og dit.

Og midt imot ,- trommesettet til Ringo Starr ! Det etter hvert så velkjente Ludwig-settet med The Beatles malt på den store trommen sto plassert bak og midt på scenen. Ikke til å ta feil av. The Beatles var i huset. Spenningen steg ytterligere et hakk.

Vi ble mottatt og fikk en orientering om programmet og hva som skulle skje. For at så mange som mulig skulle kunne se showet, ville opptakene bli gjennomført i to omganger med en pause. Vi fikk vite at opptakene før og etter pause ville bli sendt i forskjellige TV-program, og at publikum ville bli skiftet ut i pausen. The Beatles skulle spille som siste artist før pausen, og The Sunbeams med flere etter. Av andre artister som var med kan jeg huske bla Lill-Babs og The Telstars.

Så ble vi anvist garderobe. I garderoben befant seg ingen ringere enn de 4 i The Beatles. Paul McCartney satt i sminkestolen. De var faktisk langhårete ! Og de snakket engelsk, – med dialekt ! Og de var kortere av vekst enn jeg hadde trodd ! Alt dette satte oss plutselig litt i forlegenhet,- noe vi ikke var vant til.
Det var en hyggelig stemning, alle lo og moret seg. Garderoben var liten, og med mennesker ut og inn med autografblokker og andre gjøremål, ble det ganske trangt . Burde vi snakke med disse britiske kjendisene? Hva skulle man si? Tross alt, man var bare 17 år med meget begrensede engelskkunnskaper, – jeg tror faktisk at jeg aldri hadde snakket med en ”ordentlig” utlending! Med svensker og ”søta bror”, ja, men det ble noe helt annet. Avanserte samtaler ville det i hvert fall ikke bli !
Men det løste seg fort. Britene var nysgjerrige og John Lennon spurte meg hvor The Sunbeams var fra. Det kunne jeg svare på. ”We are from Eidsvoll, in Norway ”. Jeg fikk også med meg at han ble overrasket og svarte: ”I thought The Sunbeams were from Sweden ?!”

Jeg fortalte også at vi aldri hadde gjort TV opptak,- og jeg mener at John Lennon også bekreftet det samme (?). I hverfall kan jeg huske at han ga uttrykk for å være nervøs. Det var som sagt flere av oss.
Hva som for øvrig ble sagt husker jeg ikke så mye av. Det ble som på en perrong like før toget kommer. Litt hulter til bulter-snakk med mange , og på et meget enkelt engelsk.
Jeg observerte at også de andre i The Sunbeams konverserte med våre engelske venner. Jan Erik i samtale med Ringo. De utvekslet trommeteknikk, noe som var vanlig mellom trommiser på den tiden. Og Ringo donerte ett av sine trommestikke-par til Jan Erik! Tenk det!

Så,- etter en forventningsfull introduksjon av Klas Burling småløp gutta fra Liverpool ut på scenegulvet som siste artister før pausen, og klemte til med She loves you,- kun noen meter foran meg! En musikk og et sceneshow jeg aldri vil glemme. John Lennon på venstre side av scenen, på sin karakteristiske måte med bred benstilling, gitaren høyt og blikket mot publikum, av og til med et kast til høyre mot de to andre. George Harrison i midten, med fokus på venstrehånden på gitarskaftet, lett huskende i takt med musikken, og Paul McCartney i tett kontakt med sin Høfner halv-akustiske bass, kjevhendt, med blikket mot publikum . Og bak dem alle, Ringo Starr, kroppen vuggende i takt med musikken, suggererende. Og det beryktede, lange håret som viftet hit og dit! Uvant å se! Jentene hylte når de ristet på hodet!

Den ene Beatles-låten etter den andre, låter som siden skulle bli udødlige. Etter den melodiøse avslutningen av «She loves you» fulgte en introduksjon av John Lennon før den neste låten. Så «Twist and shout». Disse 2 låtene var planlagte for TV-opptaket. Etter Twist and shout voknet publikum og var helt med. Klas Burling ønsket ”one more number”, og The Beatles fortsatte med «I saw her standing there». Men enda hadde ikke programleder fått nok og ønsket seg et siste ekstranummer!! Etter en kort samtale klemte de så til med »Long, tall Sally». For en spilleglede, – og for en stemning!
Et historisk TV-opptak var over.

I november 1963 opplevde The Sunbeams noe merkelig. Bjørn Vidar forteller:

– Vi var i studioet og spilte inn «Murder she says» og «Let me go lover» 23/11-63, da Kennedy ble skutt. Vi var i innspillingsstudioet og gjorde klart for opptak da Per Gunnar Jensen kom på høyttaleren og ba oss komme ut i kontrollen. Stemningen falt mange hakk og ble dyster da vi hørte dramatikken over radio.

 

19. januar 1964 spiller The Sunbeams for 2000 begeistrede dansker i Tivoli i København. Dagen etter var alle fem på plass på skolebenk og jobb igjen i Eidsvoll.

Lørdag den 4. juli 1964 holdt de sin siste konsert, i Braskereidfoss i Solør. Før dette, den 17. mai 1964, tok de farvel med sitt hjemmepublikum utenfor Eidsvollbygningen i et storstilet arrangement i anledning Norges Grunnlovs 150-års jubileum, og sa med det farvel til eventuell videre suksess og kjendisliv.

– Hvorfor fikk bandet så kort liv?, spør vi Bjørn Vidar:

– Vi var i en alder der tre av oss ble innkalt til sesjon våren 1964. Samtidig ble vi tilbudt en tre måneders kontrakt i De Svenske Folkeparkene. Med tre mot to stemmer valgte vi militæret. Jeg hadde en drøm om å bli kjemiingeniør og stemte for militæret.

Ble du det?

Nei, hadde jobb og begynte å spille, hadde ikke tid til å lese til opptaksprøven og strøk med glans. Så det ble gymnas og 40 år i IT- bransjen for meg, forteller Smedsrud.

I 1984 gikk gutta i studio hos Dag Yri i Eidsvoll og spilte inn denne nydelige melodien, som var Egil Werners favoritt. Det skjedde i forbindelse med utgivelsen av The Sunbeams Story. Initiativtaker Arve Strømsæther ønsket å høre hvordan bandet lød 20 år etter. Virkelig bra ble resultatet.

 

 

De rakk å spille inn i alt 15 låter for Manu, utgitt som singler eller på EP. Det ble solgt til sammen rundt 200 000 eksemplarer av deres samlede produksjon. Låtene er samlet og utgitt både på LP (1984) og på CD (1994).

Kilder: rockipedia.org/youtube.com/bjørn vidar smedsrud/svt

Lik oss gjerne på Facebook. Klikk deg inn i menyen øverst på sida, og du kommer rett inn i Facebook-gruppa Gammelpop. Tips gjerne dine venner om bloggen.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.