KJENNER DU VOKALISTENE THE SHADOWS?


 

Ingen tvil om at musikk skaper glede. En glede de klarte å videreformidle på sine innspillinger.

Det tidlige Shadows:

Fra venstre: Bruce Welch, Tony Meehan, Hank Marvin og Jet Harris.

De fleste kjenner The Shadows som ei instrumentalgruppe, dannet i London i 1958, og de ble etter hvert populære verden rundt for det som skulle bli kalt shadowmusikk.

Samarbeidet med Cliff Richard bare bekreftet deres posisjon som et av verdens beste band, uansett kategori. Her ble deres vokale støtte av uvurderlig hjelp for et utall gode produksjoner.

De ble raskt tidenes mest innflytelsesrike instrumentalband og fikk ungdom verden over til å kjøpe seg en Fender og starte band.
Og resten av den historien kan du lese et annet sted i bloggen.

SKREVET AV TORE TORESEN / SVEIN HARALD HANSEN

Klikk her og les: THE SHADOWS -MESTERNES MESTRE

Og: CLIFF AND THE SHADOWS – ESTABLISHED 1958

Det mange sikkert vet, men ikke forbinder The Shadows med, er at de også var ei glimrende vokalgruppe og dyktige harmonivokalister.

Som kjent var The Shadows backingbandet til Cliff Richard, men opp gjennom årene ga de selv ut flere vokallåter, uten Cliff, men med flere av medlemmene som hovedvokalister. Både Hank Marvin, Jet Harris og Bruce Welch fikk prøve seg som vokalist i de årene de spilte sammen.
I denne saken har vi tatt med et broket utvalg av vokallåtene, for å vise bandets mangfold.

Allerede før det store gjennombruddet med «Apache» i 1960, hadde de gitt ut tre singler året før, der i alle fall to av dem var vokallåter.

Feelin’ Fine» – «Don’t Be a Fool (With Love)»
Utgitt som The Drifters

«Lonesome Fella» – «Saturday Dance»

Ser vi på albumutgivelsene, kom det første i 1961, et gjennomført album, bare kalt «The Shadows». Med topplåter som «Gonzales» og « Blue Star». Kunne nok tatt med fire-fem til.

Her finner vi blant andre ”All my sorrows”, med bassist Jet Harris som hovedvokalist. ”That’s my desire” kom fra samme album, med Bruce Welch som vokalist.

«The Bandit» kom året etter, med Hank Mavin som hovedvokalist.

Det er jo synd at vi i denne artikkelen må hoppe over noen av bandets mest fantastiske instrumentalutgivelser tidlig på 60-tallet, låter komponert av «hoffkomponist» Jerry Lordan. Og låter som de fleste danseband måtte ha med på repertoaret.

Men vi tar sjansen og tar med oss et innspill i det som etter manges mening er låten over alle instrumentallåter – «Wonderful Land» i originalinnspilling. Først hører du låten uten arrangør Norrie Paramores fantastiske pålegg, deretter låten slik vi har blitt lært å kjenne den. Det finnes en utgave der vi får høre bandet slik opptakene ble gjort «live» i studio, uten pålegg av strykere og  blåsere. Hva som er best?

Synes det blir som å velge mellom to like gode alterativer. Vet bare at Paramore gjorde en jobb som i høy grad kan sammenliknes med der George Martin gjorde for Beatles.

Hva ville «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper» vært uten det femte bandmedlemmet?

”I want you to want me”, som kom ut som B-side til den fantastiske instrumentallåten ”Atlantis” i 1963, også en Lordan-komposisjon, har Hank Marvin som vokalist, og låten ble også skrevet av ham.

I 1964 kom ”That’s the way it goes” og ”Don’t it make you feel good”, begge med Hank Marvin som vokalist.

Beatles hadde forlengst overtatt på hitlistene. George Harrison skal ha uttalt at The Shadows burde holdt seg til vokalsporet.

Så konkurransen gjorde at The Shadows ikke lenger ble å finne på salgstoppen så ofte. Men noen unntak finnes.

”Mary Anne”, som kom ut i 1964, skulle bli bandets største vokal-hit frem til da. Den klarte en 17. plass i hjemlandet.
”Mary Anne” er skrevet av Jerry Lordan, som også nevnt skrev flere av instrumental-hit’ene til The Shadows.

Shadows skulle få en fin oppfølger, da «Don’t Make My Baby Blue» klatret helt opp til en 10. plass i UK. Den siste store vokalutgivelsen med det opprinnelige Shadows.

”San Francisco” ble spilt inn i 1967, med Hank Marvin som vokalist.
Låten ble skrevet av John Phillips fra The Mamas and The Papas for Scott McKenzie, som fikk en verdenshit med den.

The Shadows spilte inn seks låter til den engelske finalen i Eurovision Song Contest i 1975, blant andre ”Don’t Throw It All Away» og ”Let Me Be The One», begge med Bruce Welch som hovedvokalist. ”Let me be the one” ble stemt frem av publikum til å delta i den internasjonale finalen. Der endte låten på andreplass blant 19 bidrag. Mange mener i ettertid at den førstnevnteer den beste av de to låtene.

The Shadows tok en pause som shadowband først på 70-tallet, og etter dette spilte Hank Marvin sammen med Shadows-medlem Bruce Welch i trioen Marvin, Welch and Farrar. Her er to av låtene deres, ”Lady of the morning” og denne skribentens favoritt ”Music makes my day”. Her er kun Marvin og Farrar tilbake. Deres album solgte så godt, at albumene rett og slett ble utsolgt, uten at plateselskapet var forberedt og klarte å følge opp.

Og historien om det fantastiske bandet sluttet ikke der. Vi var heldige som fikk oppleve deres Final Tour, som bare bekreftet at The Shadows bare var bedre enn de noensinne hadde vært.
Kilder: Wikipedia/AllMusic/YouTube/Getty Images

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.