Buffalo Springfield

Lagt ut av

buffalo

Skrevet av Steinar Garhovd

Sett i ettertid var Buffalo Springfield ei supergruppe. De startet opp i 1966 som ukjente, men etterhvert ble to av medlemmene – Stephen Stills og Neil Young – superstjerner. En tredje – Richie Furay – fikk også en lang musikalsk karriere etterpå. Bandet fikk en kort levetid: Startet opp i 1966 og kuttet ut i 1968.

Arven kom til å leve videre.

Ut av Buffalo Springfield ville Poco, Manassas og Crosby, Stills, Nash & Young komme. Alle grupper som satte et solid avtrykk i musikkhistorien.

Buffalo Springfield oppsto da Los Angeles overtok som det nye musikalske senteret i USA. Medlemmene var immigranter til LA for hva byen lovet. Young og bassisten Bruce Palmer kom fra Toronto, trommeslageren Dewey Martin kom opprinnelig fra Ottawa, og den rotløse Stills kom fra en militærfamilie.

Bandets eksistens og navn kom fra tilfeldigheter, spesielt noe som skjedde i løpet av trafikk-kaos i LA, 1. april 1966: Stills og Furay i sin hvite varevogn møtte Young og Palmer som kjørte i Youngs sorte likbil «Mort» – og alle gjenkjente sine likesinnede. De begynte å vinke og gestikulere til hverandre i den overfylte gata, endte opp på en parkeringsplass like ved, og disse fire bestemte seg for å danne et band. Litt senere, da de passerte en dampveivals som tilhørte et selskap med navn Buffalo Springfield – de bestemte seg for at dét skulle være bandnavnet.

Selv om Furay kom opp med noen svært gode sanger i ny og ne, var det Stills og Young som var gruppas «yin og yang», både visuelt og kreativt. Deres sterke personligheter og egoer var også det som skulle sørge for Buffalo Springfields oppbrudd etter bare to år. Young kledde seg som en hippie, mens Stills ofte stilte i dress og slips med en cowboyhatt, og kunne tas for en gentleman av den gamle skolen. De var begge eminente gitarister med sammenfallende komponist-talent.

De ble fanget opp av Chris Hillman i Byrds, som fikset Buffalo Springfield jobb som husband på den viktige rocke-klubben «The Whiskey a Go Go» i hele sju uker. Og i løpet av noen måneder hadde de fått platekontrakt med et stort selskap – Atlantic Records’ label Atco.

Det første albumet – «Buffalo Springfield» fra 1966, var tynt, søkende og uten selvtillit. Produsenten likte ikke Youngs sangstemme noe særlig, og Furay fikk synge på flere av Youngs sanger.

Noen av sporene, for eksempel den vakre «Do I Have To Come Right Out And Say It», avslørte påvirkningen av Merseybeat hos tidlige Beatles. Enkelte av Stills’ sanger var en tidlig countryrock-mix.

Albumets store hit – «For What It’s Worth» – ble en signatursang i 60-årene og høres enda stadig som musikk for å dokumentere eraen. Vanligvis er låta betraktet som en protestsang, men teksten er avventende, og utrykker mer enn noe annet usikkerhet og dårlige følelser. Følelser som ’økende paranoia’ fra Stills’ spesielle gitar-strofer.

Album nummer 2: «Buffalo Springfield Again» fra 1967 var deres flotteste og mest sammenhengende album – til tross for Youngs krangling om småtteri og hans mange fravær fra studioet.

Stills’ sanger var ambisiøse med sofistikerte taktskifter og poetisk lyrikk. Psykedelia blandet seg lett inn med jazz på hans «Everydays», «Bluebird» var en mini-suite bygget på raga-rock og avsluttet rolig på banjo.

Youngs «Mr. Soul» var som om å høre Rolling Stones med forvrengte toner.

Hans «Expecting To Fly» og «Broken Arrow» ble arrangert av Jack Nitzsche, en av Phil Spector‘s assistenter.

Medlemmene i Buffalo Springfield fokuserte mer og mer på framtida, og deres neste steg på sine individuelle stier.

Palmer ble den første som forsvant, og han ble erstattet av Jim Messina – senere halvparten av den populære 70-talls duoen «Loggins and Messina».

Da albumet «Last Time Around» kom ut i 1968 hadde gruppa allerede pakket sammen.

Young og Stills var raske med å få solokarrierer, og slo seg også sammen med Graham Nash og David Crosby.

Furay grunnla en av de tidligste country-rock gruppene: «Poco».

Martin prøvde å holde Buffalo Springfield i live med hjelp fra andre musikere, men ble stort sett ignorert.

Buffalo Springfields’ ettermæle og katalog står som en påle i rockehistorien. At de aldri fikk den berømmelsen og anerkjennelsen de hadde fortjent, skyldtes en kombinasjon av sterke personligheter og managere som regelrett stakk bandets inntekter i egen lomme.

Det hevdes at bandet kunne blitt USAs Beatles, hadde de fått levd ut potensialet sitt. I 2011 spilte Buffalo Springfield sammen igjen, og planla en større turné året etter.

At det var Young sin skyld at denne storslåtte gjenforeningen gikk i vasken etter bare seks konserter, overrasket ingen. Kanskje aller minst kompanjongene i bandet – dette var de vant med allerede fra starten i 1966.

 

Takk for hjelp til Ken Rune Hansen!

Kilder: Youtube/Wikipedia/Promo

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.