FATS DOMINO – en legende

Lagt ut av

fats-domino-1

Selv om bloggen i hovedsak fokuserer på musikklivet på 60/70-tallet, er det så mange 50-talls artister som var med på å forme det som skulle bli popmusikken på 60-tallet og i de senere år. De holdt det gående i flere tiår og fortjener i høy grad en omtale i bloggen.

Skrevet av SVEIN HARALD HANSEN

Han etterlater seg 13 barn, og selv med rikdom og stor suksess bak seg, valgte han å bli boende i det samme store huset i hjembyen New Orleans, der han og familien alltid holdt til. Selv sover han alltid i hammocken utendørs.

Under katastrofen med orkanen Katrina i  august 2005, trodde jo verden at han hadde mistet livet under flommen som rammet New Orleans. Han var blant de mange som bare ble borte da flodbølgen rammet byen. På restene som sto igjen av huset hans ble det malt:

RIP

«R.I.P. Fats. You will be missed»

Men mirakuløst nok ble Fats funnet etter flere dager av Kystvakta.

GWB and LB. Visit with Fats Domino. OTR.

Alle hans eiendeler var borte. President George W. Bush tok personlig turen til New Orleans for å erstatte the National Medal of Arts som president Bill Clinton hadde gitt han i 1998. Gullplatene fra en lang karriere ble erstattet av RIAA and Capitol Records, som eide Imperial Records-katalogen.

En flott gest til en rockens hedersmann.

Her er huset bygd opp igjen.

Fatshouse

Domino hadde sin storhetstid på 50-tallet, men ga ut plater og holdt det gående på hitlistene verden over helt til Beatles-revolusjonen satte inn. Mange 60-talls artister/band spilte også inn hans låter.

Han påvirket popmusikken på så mange måter. Det var jo gjennom platene og de fengende låtene vi ble kjent med han, lenge før vi hadde sett han på film eller video. For Domino var blant pionerene som også var med på å spre den nye 50-talls musikken via spillefilmer. Innflytelsen utover i verden var enorm.

Husker selv vi satt i kinosalen og fikk oppleve han, Little Richard, Eddie Cochran og Gene Vincent i filmen The Girl Cant Help It. Du verden som det svingte. Og for et inntrykk det gjorde. Vi fikk jo også servert Bill Haley og Jerry Lee Lewis på kinolerret på 50-tallet. At disse pionerene var hovedårsaken til den retning musikken på 60-tallet tok, er helt innlysende. Synd at disse fantastiske musikkfilmene bare ligger nedstøvet et eller annet sted.

Men tilbake til Fats og hans karriere.

I 1947 ville bandlederen Billy Diamond gjerne lytte til den unge pianisten Domino. Han imponerte nok til å bli med i bandet, The Solid Senders i New Orleans. Han fikk navnet tilnavnet «Fats» fordi bandlederen syntes han minnet om pianistene Fats Waller og Fats Pichon.

Første plate ble «The Fat Man» i 1949, en tidlig rocklåt. Den solgte over en million før 1953 var omme og er anerkjent for å være den første rock and roll innspilling som oppnådde en slik anerkjennelse. Så å si at rocken kom med Bill Haley eller Elvis blir rett og slett feil.

Hans produsent Dave Bartholomew var også med å skrive mange av hitlåtene sammen med Fats.

Med «Ain’t That A Shame» i 1955 tok han for alvor steget inn i «the main stream» popverden. Den kom inn blant de 10 mest solgte plater på lista.

På den tiden slet fargede artister med å bli anerkjent i hjemlandet. Hvite popsangere var mer «stuerene». Pat Boone var ingen rocker, men spilte inn mange rockelåter som coverlåter og merkelig nok solgte de som flesk. Hans versjon av «Ain’t That A Shame» føk helt til topps. «Tutti Frutti» med Pat Boone kontra Little Richard innspilling er som natt og dag. Man kan ikke tro at det er samme låt. Vi hører den beste versjonen:

Selv om de hvite rockerne hadde lettere for å slippe til på tv og i media, må det legges til at Fats solgte. I sin karriere hadde han hele 37 singler inne på topp 40 lista i USA.

I 1956 kom hans udødelige «Blueberry Hill», som klarte en 2. plass på salgslista. På to år solgte låten over fem millioner verden over. Frem mot 1960 hadde han slagere som «I’m Walkin’, «Whole Lot Of Loving» og «Be My Guest».

Han var med i musikkfilmene Shake, Rattle & Rock og The Girl Can’t Help It.

Inn i 60-tallet fortsatte slagerne å komme, som «Walking To New Orleans» og «My Girl Josephine».

Plateselskapet hans, Imperial, ble solgt og han forlot da selskapet, der han hadde gitt ut over 60 singelinnspillinger. 22 av platene var dobbelsidede hits.

Han gikk over til ABC-Paramont Records i 1963 og måtte da fortsette opptakene i Nashville, Tennessee, ikke lenger i hjembyen New Orleans.

Hans nye produsenter tilla innspillingene en countrypreget vokalbakgrunn. Populariteten dalte og på de 11 singlene han nå spilte inn fikk han bare en eneste topp 40 hit – med «Red Sails In The Sunset» i 1963.

Selv om britiske band overtok scenen i statene, fortsatte han å spille inn plater.

Han forlot plateselskapet og slo seg igjen sammen med sin gamle produsent Bartholomew. Men siste listeplassering kom i 1968 – paradoksalt nok med en Beatles-cover «Lady Madonna».

Han valgte å trekke seg tilbake og takket nei til å opptre i Det Hvite Hus og til å bli innlemmet i the Rock and Roll Hall of Fame.

I 2007,  gikk kjente artister sammen om å spille inn et hyllestalbum – «Going Home: A Tribute to Fats Domino». Her hører du Paul McCartney, Robert Plant, Willie Nelson, Neil Young og Elton John med flere.

I 2009 dukket han uventet opp sammen med Little Richard og andre kjente artister da det skulle opprettes et fond for å gjenoppbygge skoler og lekeplasser etter Katrinas herjinger.

I 2016 ble han innlemmet i the Rhytm & Blues Hall of Fame i Detroit, Michigan sammen med blant andre Dionne Warwick, Smokey Robinson, Prince og The Supremes.

Domino var uten tvil en av de største rock’n roll stjernene og en av de første sorte artistene som ble populær hos den hvithudede befolkningen i statene. Ja, han ble en viktig faktor når det gjaldt å bryte ned raseskillet i USA, heter det i biografien om han.

Fats var tilstede sammen med 2.200 andre da Elvis Presley holdt sin konsert i Las Vegas i 1969. På pressekonferansen etter showet, da en journalist refererte til Elvis som «The King», pekte han mot Domino og sa «No, that’s the real king og rock and roll».

Når man leser historien om denne legenden, finner man ikke en negativ uttalelse om han som person og det finnes ingen skandaler som brettes ut rundt hans lange og ærerike karriere. Han er rett og slett en rockens hedersmann som etterlot seg musikalske skatter som vil bli udødelige. Vi bøyer oss i støvet for denne fantastiske personen og for det han har skapt!! Og ikke minst for at han inspirerte en hel verden av musikere og musikkelskere!! Fats er borte, men musikken hans vil leve for alltid.

Vi avslutter med en konsert:

 

Kilder: Wikipedia/Youtube/gettyimages

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..