Procol Harum – aldri for gamle!

 

Dersom vi skal stole på Wikipedias opplysninger, er Procol Harums ”A Whiter Shade Of Pale” den mest spilte sangen i Storbritannia de siste 75 år!

Skrevet av Svein Harald Hansen

Uansett om det er riktig eller ikke, så er det en fantastisk låt med en like fantastisk vokalist i Gary Brooker.
Husker du hvor du var da Oddvar Brå brakk staven?
Det gjør bloggredaktøren, som også husker første gang han hørte denne utrolig flotte låten spilt på radio.
For den gjorde så enormt inntrykk at det ennå ligger festet oppe i harddisken.

Har noen låter som ligger lagret i topplokket på samme vis – at de huskes for første gang de ble hørt. Som «Yesterday», «Help», «I Feel Fine»og «Sgt.Pepper»-albumet – alle med The Beatles. Men også «I’ll Never Find Another You» med The Seekers og The Shadows’ «Wonderful Land», for å nevne noen av de flotte låtene som har fulgt meg opp igjennom årene.

Det blir sagt at gruppas storslager også ble deres ”forbannelse”. Nevner du gruppa med navn, kommer uvilkårlig denne låten opp. Alle de andre nydelige produksjonene teller ikke – de har liksom gått i glemmeboka.

Procol Harum ble dannet på 60-tallet. Forløperen var gruppa The Paramounts, som hadde Gary Brooker og Robin Trower som medlemmer.
De fikk kontrakt i 1963 og spilte inn noen plater, der ”Poison Ivy” ble en liten slager året etter. Men den store suksessen uteble og i 1966 var det over og ut.

Tidlig i 1967 var det så klart for Procol Harum.
Bandnavnet skal de ha tatt etter katten til en kamerat av bandets manager.

Med i oppstarten fikk pianist og vokalist Gary Brooker med seg poeten og tekstforfatteren Keith Reid, Hammond-organist Matthew Fisher, gitarist Ray Royer og bassist David Knights.
Da de gikk i studio for å spille inn ”A Whiter Shade Of Pale”, fikk de med seg trommis Bill Eyden, produsenten Danny Cordell og lydteknikeren Keith Grant. Singelen ble offisielt utgitt den 12. mai 1967. «A Whiter Shade of Pale» gjorde suksess samtidig med The Moody Blues’ «Nights in White Satin», og utgiveren Deram Records ble kjent som foregangsselskap for progressiv rock.

Låten har innslag av Johann Sebastian Bachs «Wachet auf, ruft uns die Stimmme» og «Air», og nådde førsteplassen på de britiske hitlistene og en femteplass i USA.
Like etter utgivelsen begynte bandet å turnere og startet med å åpne for Jimi Hendrix i 1967.

Oppfølgeren ble ”Homburg”, gjort etter samme suksessrike oppskrift.
Den nådde sjetteplassen i Storbritannia, men albumet «Procol Harum» gjorde det mindre bra.

I 1969 kom albumet ”A Salty Dog”, som ble populært og var det første som solgte bra i hjemlandet. Spesielt tittelsangen fikk mye spilletid på amerikanske radiostasjoner. Fisher, som hadde produsert albumet, forlot bandet kort tid etter at det ble utgitt.

Procol Harum oppnådde ny suksess på hitlistene med symfonisk rock, ofte også sammen med symfoniorkestre. Albumet ” Procol Harum Live” med Edmonton Symphony Orchestra oppnådde en femteplass på de amerikanske hitlistene i 1972, skjønt kun en 48.-plass i Storbritannia.

Procol Harum har gitt en rekke konserter i Norge. Bandet deltok på Ragnarockfestivalen i 1974.
Bandet ble også gjenforent for en enkeltstående framførelse da «A Whiter Shade of Pale» ble utnevnt til Den beste britiske pop singel 1952-1977 (sammen med Queens «Bohemian Rhapsody») ved BRIT Awards i forbindelse med dronning Elisabeths IIs sølvjubileum.
Ved flere anledninger senere har bandet vært med på festivaler og holdt konserter.
I juni 2006 spilte Procol Harum på festivalen på Isle of Wight, det eneste bandet som også spilte på den opprinnelige festivalen på samme sted i 1969.

I 2005 gikk Matthew Fisher til rettssak mot Gary Brooker og hans utgiver ved å hevde at han hadde vært med på skrive sangen «A Whiter Shade of Pale». Fisher, som nå er dataprogrammerer i Croydon i sørlige London, krevde en million pund i opphavsrettigheter og tidligere salg. Saken gikk til høyesterett i 2006. Brooker insisterte på at sangen fra 1967 var skrevet før Fisher ble medlem av Procol Harum. Den 20. desember 2006 vant Fisher saken, men ble kun gitt rettighetene til 40 % av sangen, ikke de 50 % som han opprinnelig hadde krevd. I en senere rettsbehandling i en appellrett vant Brooker tilbake de fulle royalty-rettighetene til sangen.

En konsert fra 1976:

Og én konsert fra 2001:

Kilder: wikipedia/youtube.com

 

The Yardbirds – leverte suverene gitarister

Millie Small

Skrevet av Steinar Garhovd

Millie (Millicent Small) kommer fra Clarendon, Jamaica.

Hun reiste hjemmefra som tretten-åring for å utvikle sangkarriéren sin i Kingston.

Det ble en del innspillinger med produceren Coxsone Dodd, og han skapte en duo av Millie og Roy Panton.

Som «Roy And Millie» oppnådde de lokal suksess med «We’ll Meet» og «Oh, Shirley». Chris Blackwell ble oppmerksom på Millie og ble hennes manager og verge.

Chris Blackwell var en engelskmann, og han grunnla plateselskapet «Island Records» – britenes største uavhengige plateselskap. I henhold til Rock and Roll Hall of Fame (han ble innlemmet i 2001) er han den enkelt-personen som har betydd mest for reggae-musikkens inntog.

I juni, 1964, tok Chris med seg Millie til England og spilte inn Harry Edwards’ «Don’t You Know» før de ble presnterte for den feiende «My Boy Lollipop». Låta var en tidligere amerikasnk R&B-hit for Barbie Gaye, og nådde 2. plass både i USA og England. Dette ble den første crossover ska-plata.

Den berømte munnspill-soloen ble spilt av eks-5 Dimensions medlemmet Pete Hogman og – ikke så ofte fortalt – Rod Stewart.

Men – suksessen ble kortvarig. En blåkopi som oppfølger, «Sweet William», ble ikke noe stort og «Bloodshot Eyes» nådde ikke en gang inn på Top 40.

Etter dette havnet hun inn i relativ glemsel, selv med et kort samarbeid med Jackie Edwards i «Jackie And Millie».

I tillegg ble det nakenbilder i et manneblad, og ingen ny oppstart av karriéren hennes.

Millie hadde et handikapp med sin ‘ensomme’ hit, så hennes mer seriøse arbeid – selvvalgte «Millie Sings Fats Domino», ble dessverre ignorert.

Hun bodde en stund i Singapore på ’70-tallet før hun flyttet tilbake til England.

Denne Millie må IKKE forveksles med popsangeren med samme navn fra Puerto Rico.

Så til slutt: Her er hit’en hennes …

 

Kilder: Wikipedia/Youtube

 

 

DEEP PURPLE 1968 – 1976

Deep Purple i studio i 1970: Ritchie Blackmore, Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice og Jon Lord.

At den lille byen Hertford like nord for London skulle fostre et av verdens største og mest berømte band, var det nok ingen som visste da bandet ble startet i 1968. Historien om Deep Purple er lang og innviklet, så derfor skal vi konsentrere oss om hovedtrekkene, og håndplukkede låter fra musikken deres fra perioden 1968 – 1976. Den er regnet som bandets mest suksessrike periode.

Skrevet av Tore Toresen

Det hele startet egentlig året før. Organist Jon Lord hadde startet et band, Roundabout, med blant andre gitaristen Ritchie Blackmore. Men på grunn av interne utfordringer kom bandet aldri skikkelig i gang. Lord, som var klassisk utdannet, hadde før dette spilt med The Flower Pot Men, mens Blackmore holdt til i Hamburg, der han spilte med Three Musketeers. John Lord fikk etter hvert med Blackmore på et nytt forsøk, og sammen med vokalisten Rod Evans, bassisten Nick Simper og trommeslageren Ian Paice fødte de Deep Purple. Navnet ble valgt fordi det var navnet på favorittsangen til Ritchie Blackmores bestemor.

Denne utgaven av Deep Purple ga ut tre album «Shades of Deep Purple» og «The Book of Taliesyn» i 1968, og «Deep Purple» i 1969. I tillegg ga de ut noen låter som singler, der coverlåten «Hush» ble mest populær i USA og Canada. Albumene og singlene solgte ikke noe særlig i hjemlandet og i det øvrige Europa.

Blackmore og Lord var ikke fornøyde med Evans og Simper, og vokalist Ian Gillan og bassist Roger Glover ble hentet inn fra bandet Episode Six. Og i 1970 kom den første utgivelsen med de to på laget, singelen «Black Night». Resten av verden tok Deep Purple i sin favn. Låten har fortsatt den høyeste plassering for bandet på listene i England. Som de øvrige av bandets suksess-låter de neste årene, ble låten skrevet av samtlige bandmedlemmer.

«Black Night» skulle promotere 1970-albumet «Deep Purple in Rock», selv om den ikke var med på albumet. En ny suksess for bandet – albumet havnet langt opp på listene internasjonalt.

Suksess ble det igjen i 1971. Låten «Strange Kind of Woman» skulle promotere albumet «Fireball» der den kun var med på utgivelsene over Atlanteren. Låten gjorde det sånn passe bra, men albumet slo an med topp-plasseringer. Den dårligste plasseringen albumet fikk i Europa var i Sverige, der det havnet på 4. plass. Vi hører på «Strange Kind of Woman» og den energiske tittel-låten «Fireball», som også ble utgitt som singel. Uvanlig for bandet har låten ingen gitarsolo, derimot en bass-solo.

For å gjøre en lang historie kort; De neste fire albumene til Deep Purple plasserte seg helt i toppen internasjonalt. «Machine Head» (1972), «Who Do We Think We Are» (1973), «Burn» (1974) og «Stormbringer» (1974) solgte til gull og velstand både i Europa og USA.

«Never Before» fra «Machine Head» ble utgitt som singel, men låten ble sjelden fremført live av Deep Purple, uvisst av hvilken grunn.

«Smoke On the Water», også den fra «Machine Head». Trenger vi si mer? Låten er kanskje bandets mest kjente frem til i dag, og gitarriffet i starten er øvd på og spilt av millioner av gitarister. Historien bak teksten er også kjent; Bandet dro til Montreux for å spille inn «Machine Head». Kvelden før innspillingen holdt Frank Zappa konsert i bygningen da det oppsto brann, og det hele brant ned. Deep Purple måtte finne nye lokaler til innspillingen. Her er historien i musikkform:

Etter at albumet «Who Do We Think We Are» var utgitt i 1973 sluttet Ian Gillan i Deep Purple, samtidig som Roger Glover fikk sparken. Den dyprøstede David Coverdale og Glenn Hughes kom inn som nye medlemmer på vokal og bass. Her er «Place in Line» og «Woman From Tokyo» fra albumet, med Ian Gillan som vokalist.

Fra albumet «Burn» fra 1974 har vi tatt med tittellåten. Dette var første album med den da forholdsvis ukjente David Coverdale som vokalist.

«Stormbringer» fra 1974 ble siste album med Ritchie Blackmore i bandet. Han sluttet i bandet da han ikke likte den soul-lignende musikkstilen de to nye medlemmene var i ferd med å innføre. Han startet da supergruppa Rainbow. Her er tittellåten fra albumet, som fikk en blandet mottakelse. Vi tar også med «Holy Man». På den veksler Coverdale og Hughes på vokalen.

Siste album ut i Deep Purples storhetstid var «Come Taste The Band». Nå hadde amerikaneren Tommy Bolin overtatt som gitarist. Det året skulle bli kaotisk, med katastrofale konserter på grunn av Bolins heroinavhengighet og Hughes’ tiltakende narkotikabruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å legge ned Deep Purple, og i mars 1976 var det slutt. Tommy Bolin døde i desember samme år, 25 år gammel. Her er «Lady Luck» fra «Come Taste The Band».

I 1984 kom gjengen fra 1969–1973 sammen igjen. Gillan, Blackmore, Lord, Paice og Glover ga ut albumet «Perfect Strangers». Albumet fikk kjempekritikker og fansen var henrykt. Deep Purple var tilbake. En påfølgende verdensturne med utsolgte konserter fulgte. Men, alt var ikke bare velstand. I 1989 fikk Ian Gillan sparken, angivelig på grunn av en konflikt med Ritchie Blackmore.

I årene etter har flere musikere vært innom bandet, også Gillan, da Blackmore sluttet igjen. Ni album er gitt ut etter «Perfect Strangers», det siste i 2017. Da med Gillan, Paice og Glover i bandet.

På tross av at man flere ganger i årene etter 1993 prøvde å få Deep Purple innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, skjedde det ikke før i april 2016. Grunnleggeren av bandet fikk ikke oppleve det. Jon Lord gikk bort i juli 2012.

Vi avslutter historien om en av rockens pionerer med min Deep Purple-favoritt, den vakre «Soldier of Fortune» fra albumet «Stormbringer».

Klikk og les også: URIAH HEEP 1970-1975

Kilder: allmusic/Wikipedia/youtube

 

 

 

Cat Stevens / Yusuf Islam

Cat Stevens originale navn er Steven Demetre Georgiou og han kommer fra London.

Shadows kunne synge også!

Ingen tvil om at musikk skaper glede. En glede the Shadows klarte å videreformidle på sine innspillinger.

Skrevet av Tore Toresen og Svein Harald Hansen

De fleste kjenner The Shadows som ei instrumentalgruppe, dannet i London i 1958, og de ble etter hvert populære verden rundt for det som skulle bli kalt shadowmusikk.

Samarbeidet med Cliff Richard bare bekreftet deres posisjon som et av verdens beste band, uansett kategori. Her ble deres vokale støtte av uvurderlig hjelp for et utall gode produksjoner.

De ble raskt tidenes mest innflytelsesrike instrumentalband og fikk ungdom verden over til å kjøpe seg en Fender og starte band.

Og resten av den historien kan du lese et annet sted i bloggen: THE SHADOWS -MESTERNES MESTRE

Det mange sikkert vet, men ikke forbinder The Shadows med, er at de også var ei glimrende vokalgruppe og dyktige harmonivokalister.

Som kjent var The Shadows backingbandet til Cliff Richard, men opp gjennom årene ga de selv ut flere vokallåter, uten Cliff, men med flere av medlemmene som hovedvokalister. Både Hank Marvin, Jet Harris og Bruce Welch fikk prøve seg som vokalist i de årene de spilte sammen.

I denne saken har vi tatt med et broket utvalg av vokallåtene, for å vise bandets mangfold.

Allerede før det store gjennombruddet med «Apache» i 1960, hadde de gitt ut tre singler året før, der i alle fall to av dem var vokallåter.

Feelin’ Fine» – «Don’t Be a Fool (With Love)»

Utgitt som The Drifters

«Lonesome Fella» – «Saturday Dance»

Ser vi på albumutgivelsene, kom det første i 1961, et gjennomført album, bare kalt «The Shadows». Med topplåter som «Gonzales» og « Blue Star». Kunne nok tatt med fire-fem til.

Her finner vi blant andre ”All my sorrows”, med bassist Jet Harris som hovedvokalist. ”That’s my desire” kom fra samme album, med Bruce Welch som vokalist.

«The Bandit» kom året etter, med Hank Mavin som hovedvokalist.

Det er jo synd at vi i denne artikkelen må hoppe over noen av bandets mest fantastiske instrumentalutgivelser tidlig på 60-tallet, låter komponert av «hoffkomponist» Jerry Lordan. Og låter som de fleste danseband måtte ha med på repertoaret.

Men vi tar sjansen og tar med oss et innspill i det som etter manges mening er låten over alle instrumentallåter – «Wonderful Land» i originalinnspilling. Først hører du låten uten arrangør Norrie Paramores fantastiske pålegg, deretter låten slik vi har blitt lært å kjenne den. Det finnes en utgave der vi får høre bandet slik opptakene ble gjort «live» i studio, uten pålegg av strykere og  blåsere. Hva som er best?

Synes det blir som å velge mellom to like gode alterativer. Vet bare at Paramore gjorde en jobb som i høy grad kan sammenliknes med der George Martin gjorde for Beatles.

Hva ville «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper» vært uten det femte bandmedlemmet?

”I want you to want me”, som kom ut som B-side til den fantastiske instrumentallåten ”Atlantis” i 1963, også en Lordan-komposisjon, har Hank Marvin som vokalist, og låten ble også skrevet av ham.

I 1964 kom ”That’s the way it goes” og ”Don’t it make you feel good”, begge med Hank Marvin som vokalist.

Beatles hadde forlengst overtatt på hitlistene. George Harrison skal ha uttalt at The Shadows burde holdt seg til vokalsporet.

Så konkurransen gjorde at The Shadows ikke lenger ble å finne på salgstoppen så ofte. Men noen unntak finnes.

”Mary Anne”, som kom ut i 1964, skulle bli bandets største vokal-hit frem til da. Den klarte en 17. plass i hjemlandet.

”Mary Anne” er skrevet av Jerry Lordan, som også nevnt skrev flere av instrumental-hit’ene til The Shadows.

Shadows skulle få en fin oppfølger, da «Don’t Make My Baby Blue» klatret helt opp til en 10. plass i UK. Den siste store vokalutgivelsen med det opprinnelige Shadows.

”San Francisco” ble spilt inn i 1967, med Hank Marvin som vokalist.

Låten ble skrevet av John Phillips fra The Mamas and The Papas for Scott McKenzie, som fikk en verdenshit med den.

The Shadows spilte inn seks låter til den engelske finalen i Eurovision Song Contest i 1975, blant andre ”Don’t Throw It All Away» og ”Let Me Be The One», begge med Bruce Welch som hovedvokalist. ”Let me be the one” ble stemt frem av publikum til å delta i den internasjonale finalen. Der endte låten på andreplass blant 19 bidrag. Mange mener i ettertid at den førstnevnteer den beste av de to låtene.

The Shadows tok en pause som shadowband først på 70-tallet, og etter dette spilte Hank Marvin sammen med Shadows-medlem Bruce Welch i trioen Marvin, Welch and Farrar. Her er to av låtene deres, ”Lady of the morning” og denne skribentens favoritt ”Music makes my day”. Her er kun Marvin og Farrar tilbake. Deres album solgte så godt, at albumene rett og slett ble utsolgt, uten at plateselskapet var forberedt og klarte å følge opp.

Og historien om det fantastiske bandet sluttet ikke der. Vi var heldige som fikk oppleve deres Final Tour, som bare bekreftet at The Shadows bare var bedre enn de noensinne hadde vært.

Kilder: Wikipedia/AllMusic/YouTube/Getty Images