Er du ihuga Beatles-fan og trodde du var ferdig med investeringer i det som finnes av utgivelser med bandet – det være seg singler, album, video eller DVD – må du revurdere akkurat den oppfatningen.
Vi omtalte nettopp albumet «Cry For A Shadow», presset i bare 250 signerte eksemplarer.
Plateselskapet Apple melker fortsatt det som finnes av innspillinger og gir dem ut i stadig nye forlokkende format.
Nå kommer gruppas album på 180 grams vinyl, hver med eget innsmekrende hefte om historien bak innspillingene. Det skal lanseres et nytt album hver 14. dag. Og det lokkes med rariteter med på kjøpet. Kjøper du et abonnement på alle utgivelsene, får du sju Beatles-«gaver» som tillegg.
Første utgave blir «Abbey Road», som leveres med ei T-skjort som ekstra gave til £ 9.99.
Om du bestiller på nett, blir neste forsendelse to album samt to magasin for £ 38.
Tredje etappe blir to nye album, der «White Album» blir det ene. Du får et høykvaliets print av ett cover du selv kan velge. Kostnad ?
Det er snakk om i alt 12 nylanseringer, og egne bokser til oppbevaring er med om du kjøper alle.
Ser at utgivelsene debatteres heftig på nettet. De fleste synes at de høye herrer bak prosjektet nå må ha melket ifra seg – nok er nok.
Men vi kan være helt sikre på at de ikke vi brenne inne med nyvinningen. Det er ingen kjøpeplikt – så hver sine lyster!!
Artister har ofte gått i bresjen og engasjert seg for å hjelpe ved humanitære katastrofer.
The Concert For Bangla Desh 1. august 1971 la grunnlaget for flere store musikalske arrangementer som skulle følge til inntekt for en god sak. George Harrison samlet mange av sine venner og ga verden en musikalsk opplevelse helt utenom det vanlige.
Sir Bob Geldof og Live Aid husker vel de fleste. Konserten fikk en helt annen mediedekning enn forgjengeren. Tv-seere i over 100 land kunne følge arrangementene på direktesending. 13. juli 1985 konsertene avholdt til inntekt for sulterammede i Etiopia. Wemley Stadium i London og John F. Kennedy Stadium i Philadephia var hovedarenaer, med mindre samtidige konserter i Sydney og Moskva.
George Harrison og hans venner i Traveling Wilburys hadde også et varmt hjerte for vanskjøttede barnehjemsbarn i Romania. Sammen med kjente artister bidro de med «Nobody’s Child» på et album til inntekt for det gode formål.
Konserten for Bangla Desh kom i gang for å avhjelpe en stor sultkatastrofe. Etter Øst-Pakistans bestrebelser på å danne den uavhengige staten Bangladesh, oppsto politiske og militære konflikter som førte til store flyktningestrømmer. Problemene ble forsterket av kraftig nedbør og flom, og situasjonen utviklet seg mot en humanitær katastrofe.
Gjennom besøk i India ble de fire Beatles-medlemmene godt kjent med den
bengalske musikeren Ravi Shankar. Han lærte blant annet George å spille sitar. Da sultetragedien bare ble verre, ble George spurt av Shankar om hva som kunne gjøres for å hjelpe de rammede. Harrison reagerte spontant på oppfordringa, og skrev sangen «Bangladesh»:
My friend came to me, with sadness in his eyes
He told me that he wanted help
Before his country dies
Although I couldn’t feel the pain, I knew I had to try
Now I’m asking all of you
To help us save some lives
«Bangla-desh» ble gitt ut som singelplate; samtidig fikk han Apple Records til å gi ut Ravi Shankars «Joi Bangla».
Shankar ba også om Harrisons råd om muligheten for å arrangere en veldedighetskonsert i USA. Dermed tok Harrison ledelsen, og brukte halvannen måned på å ringe rundt til sine musikervenner med en bønn om å bli med på en større konsert i Madison Square Garden.
John Lennon var den første som ble spurt. Lennon var villig til å stille, selv om Harrison satte som forutsetning at Yoko Ono ikke skulle opptre sammen med han. Det endte likevel med at Lennon trakk seg to dager før konserten. Paul McCartney avslo på grunn av de pågående rettslige tvistene etter oppløsninga av The Beatles. Ringo Starr stilte imidlertid villig opp, og etter hvert slutta mange kjente navn seg til.
Interessen for konserten var enorm og billetten ble revet bort på få timer. Det ble kjørt to forestillinger samme kveld.
Her forteller Harrison om bakgrunnen for initiativet:
George Harrison ønsket publikum velkommen; han bandt de ulike innslagene sammen og spilte sjøl med på de fleste numrene.
Konserten ble holdt like etter at hans album «All Things Must Pass» kom ut. Harrison fremførte flere av albumlåtene under konserten. Han fikk god hjelp av tre av medlemmene i Badfinger, som hadde kontrakt med Beatles-selskapet Apple.
Mange av innslagene var kjente Beatles-klassikere.
Eric Clapton hadde sin første opptreden på over et halvt år. På dette tidspunktet var Clapton fortsatt avhengig av heroin, og for Harrison og produsenten var det like til det siste uvisst om han ville spille. Clapton måtte ta metadon før han gikk på scenen, men fikk likevel et sammenbrudd på scenen, og måtte få legehjelp før han kunne fullføre konserten.
I tur og orden fulgte Billy Preston, Leon Russell, Klaus Voormann og Badfinger (sammen med Jim Horn, Carl Radle, Jesse Ed Davis, Don Preston og et sammensatt kor).
Bob Dylan hadde sin første sceneopptreden siden Isle of Wight-festivalen i august 1969. Dylan deltok ikke på øvingene og stilte først på lydprøven. Harrison visste ikke om Dylan kom til å synge, før han plutselig stod på scena. Bortsett fra et par ubetydelige opptredener ga Bob Dylan ikke noen konsert igjen før i 1974.
Ingen av musikerne tok honorar for opptredenen. Sjølve konserten innbrakte 250 000$, mens plate og film til sammen innbrakte det mangedobbelte til humanitær hjelp i Bangladesh, kanalisert gjennom UNICEF. Viktigere enn pengebidraget var det likevel at konserten gjorde verdenssamfunnet oppmerksom på katastrofen. George Harrison er i ettertida blitt omfatta med varme følelser i Bangladesh, og ved hans bortgang ble han offisielt hyllet som en stor venn av nasjonen.
Her er låtene du finner på albumet:
George Harrison/Ravi Shankar Introduction – 5:19
«Bangla Dhun» (Ravi Shankar) – 16:40
«Wah-Wah» – 3:30
«My Sweet Lord» – 4:36
A«waiting On You All» – 3:00
«That’s The Way God Planned It» (Billy Preston) – 4:20
«It Don’t Come Easy» (Ringo Starr) – 3:01
«Beware Of Darkness» – 3:36
«Band Introduction» – 2:39
«While My Guitar Gently Weeps» – 4:53
Medley: «Jumpin’ Jack Flash»/«Youngblood» (Mick Jagger/Keith Richards)/(Jerry Leiber/Mike Stoller/Doc Pomus) – 9:27
«Here Comes The Sun» – 2:59
«A Hard Rain’s A-Gonna Fall» (Bob Dylan) – 5:44
«It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry» (Bob Dylan) – 3:07
«Blowin’ In The Wind» (Bob Dylan) – 4:07
«Mr. Tambourine Man» (Bob Dylan) – 4:45
«Just Like A Woman» (Bob Dylan) – 4:49
«Something» – 3:42
«Bangla-Desh» – 4:55
«Love Minus Zero/No Limit» (Bob Dylan) – 4:19
Love Affair er vel ikke det britiske bandet som har fått mest omtale. Men de klarte å markere seg i vrimmelen av band på de britiske øyer på 60-tallet.
Melodiøs pop, som gled lett inn i øret og forble der, kan vel musikken beskrives som.
Det var et London-basert band, som ble etablert i 1966. Flere av deres singler var innom Top 10, inkludert listetopperen «Everlasting Love».
Med vokalist Steve Ellis som frontfigur ga de ut sin første singel i 1967, en Jagger/Richards-låt kalt «She Smiled Sweetly». Den ble ingen suksess.
Men de ga ikke opp. De hadde tro på oppfølgeren «Everlasting Love», og det med rette.
Låten var allerede innspilt i en annen versjon, med Robert Knight, som kom inn på Billboard-lista i USA. The Marmalade hadde vendt tommelen ned for låten.
Vi har nevnt det før, men gjentar gjerne at pophistorien ofte er underfundig lesing.
Det var Muff Winwood, bror til Stevie og begge med i Spencer Davis Group, som hadde produsert «Everlasting Love» med hele bandet.
Men produsent Mike Smith, han som takket nei til The Beatles, hadde gjort en annen versjon, med bare studiomusikere på Ellis’ vokal. Det var denne versjonen som plateselskapet ga ut. Og «damekoret» som bidrar på låten er ikke hvem som helst – Kiki Dee, Madeline Bell, Lesley Duncan and Kay Garner.
I 1968 ga bandet ut hitene «Rainbow Valley» og «A Day Without Love». Året etter kom «One Road» og «Bringing on Back the Good Times» og albumet «The Everlasting Love Affair».
Alle A-sidene på singelplatene hadde store orkester- og blåsearrangement, slik at bandmedlemmene stort sett bidro på B-siden.
Ellis ga ut en plate på egen hånd – «Baby I Know» mot slutten av 1969. Men i kampen mot de store navnene i julesalget falt han igjennom. Men han satset videre på en solokarriere, dog uten den store suksessen.
Gruppa Love Affair har siden flere ganger dukket opp på plakaten sammen med andre 60-talls band. Mange ganger uten at noen av de opprinnelige medlemmene var med. Et fenomen som etter hvert ble mer og mer vanlig.
London-bandet Johnny Kidd and the Pirates hadde sin første aktive periode mellom 1959 og 1966.
De hadde en av de aller første skikkelige engelske rockelåtene «Shakin’ All Over».
Selv om de ikke markerte seg veldig på salgslistene, hadde bandet stor innflytelse på utviklingen av den britiske popmusikken på 60-tallet.
Bandet skilte seg ut også gjennom sin sceneopptreden, iført full piratmundur, inkludert sort øyelapp.
Husker som fersk tenåring at «Move It» og «Shakin’ All Over» var det vi betegnet som tøffe rockelåta. Det var guttas musikk. Som også «piggtråden» med The Shadows og andre instrumentalband var det.
Popartister som ble favoritter mest på grunn av utseendet var mer for ungjentene. Husker Fabian og Bobby Vee som to av deres yndlinger.
USA hadde jo lenge vært premissleverandør når det gjalt hva som var populært på popfronten. Nå begynte England å utfordere dem. Cliff &’The Shadows tråkket opp løypa og resten fulgte etter.
Johnny Kid and his Pirates spilte inn sin første singelplate «Please Don’t Touch» i 1959. Den klarte bare en 25. plass på lista.
Men sceneshowet var upåklagelig. For å gjenskape studiosounden mest mulig, ble det brukt ekkomaskin, som var ganske så nytt til laivbruk.
Johnny Kidd fikk hjelp med vokalen fra Mike West og Tom Brown.
På hiten «Shakin’ All Over» er det en minneverdig gitarintro fra Joe Moretti, og låten klatret helt til topps på listene i 1960, lenge før rocken hadde fått skikkelig fotfeste på de britiske øyer. Det gjenspeiles når man studerer salgslistene.
Låten påvirket band i lang tid. The Who har den med på albumet «Live at Leeds». På albumets anføringer heter det at originalen er den beste britiske rock-singel før The Beatles. Kanadiske The Guess Who gikk til topps med samme låten tidlig i 1965.
Engelske musikk-kritikere skrev i ettertid at låten var nummer to i rekken av britiske rockelåter, etter sir Cliffs «Move It».
Låten var så populær at de kommende utgivelsene «druknet i støyen» av denne hiten.
Oppfølgeren»Please Don’t Bring Me Down» hadde en B-side kalt «So What», som ble en liten hit i 1961.
Flere bandmedlemmer forlot The Pirates. Clem Cattini og Alan Caddy ble med i et band under Joe Meeks vinger, som senere ble The Tornados.
Johnny Kid ga da ut en singelplate som var mer «bluesy» – «Hurry On Back To Love».
Nye bandmedlemmer kom til og singelen «The Shot Of Rhytm And Blus»/»I Can Tell» kom ut i 1962.
Med introen av Merseybeat måtte stilen legges om og «I’ll Never Get Over You» klatret til en fin 4. plass i 1963.
I oktober 1966 omkom Johnny Kidd i en bilulykke. Etter hans død ble singelen «Send For That Girl» gitt ut, dog uten noen suksess.
Bandets beste besetning kom sammen igjen i 1976 og spilte inn plate under navnet The Pirates. De deltok også på festivaler. Også på 80/90-tallet holdt bandet det gående med ulike besetninger.
The Pirates ga ut singelen «My Babe»/»I Can Tell».
Kilder: wikipedia.org/getty images/youtube.com
Singles Edit
Johnny Kidd & the Pirates
«Please Don’t Touch» b/w «Growl» (May 1959) (His Master’s Voice 45-POP 615)
«If You Were the Only Girl in the World» b/w «Feelin'» (Dec 1959) (His Master’s Voice 45-POP 674) (a-side credited to Johnny Kidd with Chorus and Orchestra)
«You Got What It Takes» b/w «Longin’ Lips» (Jan 1960) (His Master’s Voice 45-POP 698)
«Shakin’ All Over» b/w «Yes Sir, That’s My Baby» (Jun 1960) (His Master’s Voice 45-POP 753)
«Restless» b/w «Magic of Love» (Sep 1960) (His Master’s Voice 45-POP 790)
«Linda Lu» b/w «Let’s Talk About Us» (Mar 1961) (His Master’s Voice 45-POP 853)
«Please Don’t Bring Me Down» b/w «So What» (Sep 1961) (His Master’s Voice 45-POP 919)
«Hurry On Back to Love» b/w «I Want That» (Jan 1962) (His Master’s Voice 45-POP 978) (both sides credited to Johnny Kidd with The Michael Sammes Singers and Orchestra)
«A Shot of Rhythm and Blues» b/w «I Can Tell» (Nov 1962) (His Master’s Voice 45-POP 1088)
«I’ll Never Get Over You» b/w «Then I Got Everything» (Jun 1963) (His Master’s Voice POP 1173)
«Hungry for Love» b/w «Ecstasy» (Nov 1963) (His Master’s Voice POP 1228)
«Always and Ever» b/w «Dr. Feelgood» (Apr 1964) (His Master’s Voice POP 1269)
«Jealous Girl» b/w «Shop Around» (Jun 1964) (His Master’s Voice POP 1309)
«Whole Lotta Woman» b/w «Your Cheatin’ Heart» (Oct 1964) (His Master’s Voice POP 1353)
«The Birds and the Bees» b/w «Don’t Make the Same Mistake As I Did» (Feb 1965) (His Master’s Voice POP 1397)
«Shakin’ All Over» (New Recording) b/w «Gotta Travel On» (May 1965) (His Master’s Voice POP 1424)
«It’s Gotta Be You» b/w «I Hate to Get Up in the Morning» (Apr 1966) (His Master’s Voice POP-1520)
«Send for That Girl» b/w «The Fool» (posthumous, Nov 1966) (His Master’s Voice POP 1559)
Extended Plays Edit
Johnny Kidd & the Pirates
‘Shakin’ All Over’ EP: «Please Don’t Touch» / «Shakin’ All Over» b/w «Restless» / «You Got What It Takes» (Dec 1960) (His Master’s Voice 7EG 8628)
‘Johnny Kidd’ EP: «I’ll Never Get Over You» / «Then I Got Everything» b/w «Hungry for Love» / «A Shot of Rhythm and Blues» (Dec 1963) (His Master’s Voice 7EG 8834)
Singles Edit
The Pirates
«My Baby» b/w «Castin’ My Spell» (Jan 1964) (His Master’s Voice POP 1250)
«Shades of Blue» b/w «Can’t Understand» (Jul 1966) (Polydor 56712)
«Sweet Love on My Mind» (Live) b/w «You Don’t Own Me» / «Don’t München It» (Sep 1977) (Warner Bros. K 17002)
Unreleased Album Edit
After the band’s chart successes in 1963, a number of tracks were recorded in early 1964. Not much is known about how far a Johnny Kidd album progressed. Their then-current single release «Always and Ever» failed to get into the Top 40 and EMI, already handling a good number of successful acts, may have decided to progress it no further. «Shop Around» was the only track released at the time, on the B-side of the «Jealous Girl» single (HMV POP 1309) in June 1964. Others had to wait another twenty years before being released in mono and / or stereo on various compilation albums on the «See for Miles» label.
Notes and references Edit
^ born 31 January 1939, in London
^ born Joseph Edward Moretti, 10 May 1938, Glasgow, Lanarkshire, Scotland, died 9 February 2012, Johannesburg, South Africa, aged 73; Moretti also featured on the follow-up «Restless»
^ born John Spencer Holliday, 26 January 1942, in Birmingham, Warwickshire
^ born Frank William Farley, 18 February 1942, in Belgaum, India
Her er en fantastisk konsert du bare MÅ få med deg. Rocklegenden Carl Perkins – han komponerte og lanserte «Blue Suede Shoes» – stiller her med et stjernelag, som alle var blant hans store fans. På Beatles-innspillingene hadde både George Harrison og Ringo Starr med Perkins-låter. «Everbody’s Trying To Be My Baby» og «Matchbox» husker vi som svingende godlåter.
Med i bandrekka finner vi også Eric Clapton, Dave Edmunds og Stray Cats. For et gjeng!! Ikke rart at rockefoten får god trim i tre kvarter!!
En stolt Nash med sin OBE-utmerkelse i 2010. Han er en artist med sterkt engasjement på mange områder, ikke minst politisk.
Graham William Nash ble i 2010 tildelt OBE-orden – Order of the British Empire – for sin lange karriere i britisk musikkliv og for sin deltakelse i ulike veldedighetstiltak.
Vi kjenner han fra The Hollies og Crosby, Stills, Nash (and Young) – CSNY.
Men han har også en lang og suksessrik karriere som soloartist – singer/songwriter. Det er mest den delen av hans artistliv vi skal se nærmere på. Men vi gløtter også litt inn på hans karriere som bandmedlem. Vanskelig å komme utenom.
Nash kuttet alle bånd til The Hollies i 1968 for å bli med i den amerikanske supergruppen. I fjor hadde han fått nok og ville ikke synge en tone mer sammen med David Crosby. Den eksakte årsaken er vel ikke kommet frem. Han var vel lei av å være «limet» som holdt gruppa sammen. Indre stridigheter var det jo nok av.
Nash har dobbelt statsborgerskap, og syntes innlemmelsen i the Rock and Roll Hall of Fame var mer stas med The Hollies i 2010 enn da CSNY ble innlemmet i 1997.
Han er også en prisbelønnet fotograf, med flere utstillinger bak seg I Norge stilte han ut sine fotos da CSN spilte under Norwegian Wood i 2005.
I sin tid i The Hollies serverte han tekstperler som «Fifi The Flea», «Clown» og nydelige «Stop Right There», selv om alle komposisjoner var kreditert Clarke, Hicks and Nash. Det ble som Lennon/McCartney gjorde det. I begynnelsen brukt de pseudonymet Randsford. Men lytter du godt, hører du at tekstene på de tre vi spiller her har en indre mening. Kloven som alltid må være glad, for eksempel.
Det var særlig i sin siste periode i The Hollies at tekstene ble dypere og ikke bare kjærlighetserklæringer. Produsent Ron Richards var for eksempel ikke særlig begeistret for Nash’ tekst «King Midas In Reverse», som han mente ble for kompleks til en poptekst å være.
Vi må jo nevne hans viktige bidrag til CSN som «Marrakesh Express», «Our House» og «Teach Your Children», som vel må kalles gruppas kjenning. Den ville ikke The Hollies spille inn. Også førstnevnte låt ble forkastet av dem.
Nash’ egen karriere har ofte avspeilet hans politiske samfunns-engasjement. Det samme skjedde også i stor grad på albumene sammen med David Crosby.
Hans første soloalbum kom i 1971 – «Songs For Beginners». Han hadde en imponerende liste over gjesteartister som David Crosby, Jerry Garcia, Phil Lesh, Dave Mason, David Lindley, Rita Coolidge og Neil Young (under Neil’s tidlige 1970s pseudonym Joe Yankee).
Med albumet sendte han ut kraftige, politiske signaler gjennom låter som «Military Madness», «Wounded Bird», «Chicago» og «We Can Change The World».
«Chicago» omhandler den demokratiske National Convention i Chicago i 1968, der demonstranter ble arrestert anklaget for å oppfordre til opptøyer. Noe han mente var forkastelig av myndighetene.
Albumet hadde også låter som omhandlet tiden sammen med kjæresten Joni Mitchell. Med «returen til vinyl» kom albumet senere ut i en remikset Deluxe-utgave.
Hans neste soloprosjekt kom i 1973 «Wild Tales», som også er tittelen på hans selvbiografiske bok, som gjennom hans ærlige, usminkede beretninger om artistlivets mange sider skapte bølger i visse kretser.
Hey You har et klart «Neil Young-preg» over seg:
Albumet ble ingen storselger. Nash mente at plateselskapet Atlantic Records ikke hadde markedsført det tilstrekkelig, og byttet selskap til ABC Records. Fire album skulle produseres for dem sammen med David Crosby.
De mørke tonene som preger «Wild Tales» sies å skyldes bruddene med kjærestene Joni Mitchell og Rita Coolidge, som han hadde problemer med å overkomme. Pluss det faktum at de andre tre i supergruppa CSNY på det tidspunktet ikke ville spille inn ny plate sammen.
Albumene «Earth and Sky» og «Innocent Eyes» kom så med ujevne mellomrom.
Etter «Songs For Survivors» i 2002 gikk det 14 år før hans seneste albumprosjekt på egen hånd forelå. Med «This Path Tonight» hadde han brutt for godt med David Crosby, noe som avspeiles i flere av tekstene. Endelig kan han trekke pusten dypt og være fri fra alle bånd som var en hemsko for hans skapertrang.
I «Myself At Last» og «Golden Days» uttrykker han den store frihetsfølelsen etter alle år med kamp for å beholde Crosby og de andre i gruppa sammen.
«It’s so hard to fight my past»…..»But I’ve found myself at last», synger han.
Han har endelig funnet seg selv etter så mange år.
På tittellåten fra albumet stiller han spørsmålet – hva nå? Selvbiografisk? – helt sikkert!!
Vi må også nevne hans engasjement for økologi og kampen for å ta vare på naturen.
Allerede i The Hollies var Nash inne på det i låter som «Signs That Will Never Change» og senere med CSNY «Clear Blue Skies».
I 2005, samme år CSN besøkte Norge, samarbeidet han med a-ha i låtene «Over The Treetops» og «Cosy Prisons».
David Gilmor nøt godt av stemneprakten til Crosby og Nash på flere låter som «On An Island», «The Blue» og «Shine On You Crazy Diamond». De to fulgte også med Gilmor på turne rundt om i England.
Hans store idol Buddy Holly har han hedret flere ganger, både sammen med The Hollies og sist på albumet «Rave On» i 2011, med låten «Raining In My Heart».
Hva neste kapittel i historien om Nash vil omfatte, kan bare fremtiden fortelle oss.
Men at vi har med en stor artist å gjøre er hevet over enhver tvil. Om han ikke hadde møtt Phil og Don Everly personlig i Manchester, kunne hans karriere vært en helt annen. De oppmuntret han til å stå på med musikken han hadde tro på og ikke gi opp selv om han møtte motbør. Møtet forandret hans liv, forteller han selv i ettertid.
Du kan høre intervjuet i artikkelen via linken øverst.
Så hvorfor ikke avslutte med å la hans forbilder fremføre denne Nash-komposisjonen, også innspilt av The Hollies, som vi nevnte:
London-bandet Johnny Kidd and the Pirates hadde sin første aktive periode mellom 1959 og 1966.
GAMMELPOP 