Leon Russell

Leon Russel var en amerikaner med utrolig mange talenter: Han var låtskriver, sanger, produsent, arrangør, multi-instrumentalist og platedirektør.

Om han hadde stor popularitet som solo-artist tidlig på ’70-tallet, så er det hans totale bidrag – mye i bakgrunn – som gjorde Leon til en utrolig viktig person i rock-musikken for mer enn 40 år!

Leon’s utrolige karriére begynte – han spilte allerede piano og trompet som barn – da han spilte med Ronnie Hawkins og Jerry Lee Lewis på slutten av ’50-tallet. Han ble fast pianist på et sentralt viktig amerikansk tv-show: «Shindig».

Etter hvert var han med på mesteparten av de klassiske Phil Spector’s singler, inklusive Ronettes, Crystals og Righteous Brothers. Det er også på denne tiden det påstås at James Burton lærte Russell å spille gitar.

Leon Russell har vært med på hundrevis av kjente singler, på tvers av det musikalske spektrumet, og spilt med et bredt spekter av artister. Disse artistene inkluderer Frank Sinatra, Boddy Darin, the Byrds, the Beach Boys, Herb Alpert og Paul Revere.

I 1968 dannet han og Marc Benno duoen «Asylum Choir» – en kommersiel katastrofe. Han ble også venn med Delaney & Bonnie, og skapte den berømmelige «Mad Dogs And Englishmen»-turné, som også inkuderte Joe Cocker. Cocker spilte inn Leon’s «Delta Lady» på denne tiden, og låta fikk kjempesuksess.

«Mad Dogs And Englishmen» – Leon og Joe Cocker 

Plateselskapet «Shelter Records» ble dannet av Leon sammen med den engelske produsenten Denny Cordell, og albumet «Leon Russell» ble sluppet i 1970. Albumet fikk umiddelbart kjempe-kritikk!

Som den mannen han var, hadde han fått en solid kjerne av musikere rundt seg, blandt andre: Steve Winwood, George Harrison, Eric Clapton, Charlie Watts, Bill Wyman og Ringo Starr. I andre sammenhenger dro han med seg Bob Dylan og Dave Mason, og han deltok på den historiske «Concert For Bangla Desh» i 1971.

«Concert For Bangla Desh» – George Harrison, Bob Dylan og Leon Russell

Alt dette arbeidet medførte at han møtte veggen!

I 1972 var han tilbake igjen med den gripende «Carney». Denne låta var semi-autobiografisk, og han brukte et sirkusklovn-tema som en illustrasjon for sin egen refsende karriére. Låta ble en millionselger, og havet som nr. 2 på de amerikanske hitlistene.

Deretter fulgte et fantastisk country-album – «Hank Wilson Is Back!» som viser hans gjeld til de kklassiske køntri-sangerne. Samme året, altså 1973, slapp han et album med det som skulle bli hans senere kone, Mary McCreary. I 1974 fulgte en suveren cover-versjon av Tim Hardin’s «If I Were A Carpenter».

Nå var det på tide for Russell å konsentrere seg om sin egen karriére mer og mer. I 1977 fikk han en Grammy for sangen ’This Masquerade’, og denne gikk inn på amerikansk Top 10 for George Benson. Et samarbeid med Willie Nelson gav os et fantastisk album i 1979. Singelen ’Hearbreak Hotel’ toppet Amerika’s Country Chart, og viste at Leon Russell også ble godtatt som en countrysanger.

I 1981 tok Leon en tur inn i bluegrass, og dette resulterte i en konsert på «New Grass Revival». Etter at han slapp «Hank Wilson vol. II» i 1984, ble han involvert i sitt eget videoproduksjonsselskap.

Nå hadde han blitt hvithåret og minnet om J.R.R. Tolkien’s Gandalf, og han kom tilbake i 1992 med den skuffende «Anythink Can Happen». Han har allerede fortjent sin pensjon og sin posisjon i historiebøkene.

Om troféet «Mest Bemerkelsesverdig All-Round Gave Til Rocken» fantes, ville han være en hovedkonkurrent.

Dessverre var de siste årene av hans liv vært lav-profil, og han slapp en serie middelmådige nye plater på eget plateselskap.

Vi kan avslutte med et positivt album ha gav ut sammen med Elton John i 2010: «The Union». Et kjempe-album!

Leon Russell har også blitt innlemmet i «the Rock and Roll Hall of Fame».

Kilder: Wikipedia/Youtube/www.leonrussellrecords.com/

JACKSON BROWNE

SKREVET AV SVEIN HARALD HANSEN

En trubadur/songwriter som kanskje ikke er så veldig kjent i Norge. Men amerikaneren Jackson Browne har solgt mer enn 18 millioner album bare i USA.

Det var tidlig på 70-tallet at musikkverden ble oppmerksom på denne eminente artisten. Det skjedde kanskje  mest gjennom låten «Take It Easy», som han skrev sammen med Glenn Frey, og som The Eagles fikk en verdenssuksess med.

Her litt om bakgrunnen for låten:

Han er også kjent som en skikkelig idealist – en som engasjerer seg i samfunnsspørsmål som er viktige for hele verden. Det være seg miljøet eller mer politiske spørsmål.

Hans gode venn Graham Nash, sier at hver gang Browne tok kontakt, var det var en ideell aksjon på gang. Og det manglet aldri på support fra Nash’ side.

– Here is the dedicated man, er Nash’ introduksjon under en konsert i Japan under verdensturneen i 2015, der Crosby, Stills og Nash får besøk av Browne.

Her en låt fremført av Browne/Nash:

9. oktober i år fyller Browne 70. Han ble født i Tyskland. Moren var født Dahl, med norske aner.

Etter at High School var gjennomført i 1966, ble Browne, 15 år gammel, medlem en liten periode i det kjente country-bandet Nitty Gritty Dirt Band. De var faktisk «oppvarmere» for da langt mer kjente The Lovin’ Spoonful på en konsert.

Bandet tok med seg mange av Brownes’ komposisjoner på sitt repertoar, som «These Days», «Holding» og «Shadow Dream Saong».

Etter et kort gjestebesøk, flyttet han til Greenwich Village i New York, der han ble låtskriver for Electra Records.

På denne tiden ble han romantisk involvert med Nico fra Velvet Underground. Han bidro sterkt med låter på hennes album «Chelsea Girl».

Etter bruddet dro han tilbake til Los Angeles, der han stiftet bandet Ned Doheny. Så i 1968 møtte han for første gang Glenn Frey, som vi kjenner fra The Eagles.

Hans første låter som «Shadow Dream Song» og «These Days», ble spilt inn av Nitty Gritty Dirt Band, Tom Rush, Nico, Steve Noonan, Gregg Allman, Joan Baez, Eagles, Linda Ronstadt, The Byrds og andre.

Selv spilte han ikke inn disse låtene før flere år senere.

I 1972 kom albumet «Jackson Browne», som hadde med låten «Doctor My Eyes», som kom inn på topp 10s singelliste i USA.

»Rock Me On The Water» og «Jamaica Say You Will» fra samme album ble radiofavoritter. For å promotere albumet, turnerte han sammen med Linda Ronstadt og Joni Mitchell.

Neste album, «For Everyman», kom i 1973. På tross av et høyt nivå, solgte albumet dårligere enn debutalbumet. Men et salg på over en million eksemplarer er jo ikke til å kimse av. Her har han med «Take It Easy», skrevet sammen med Glenn Frey. Også den flotte «These Days» finner du her.

Oppfølgeren ble «Late For The Sky» i 1974, som klarte en fin 14. plass på albumlista i statene.

Også her finnes mange høydepunkter i tillegg til tittelsangen som «For a Dancer», «Before The Deluge» og Fountain of Sorrow». Tittelsporet er også å høre i Martin Scorseses film Taxi Driver.

Albumene som fulgte – «The Pretender» og «Running on Empty» befestet Browns posisjon som singer/songwriter.

På «The Pretender» må trekkes frem «Your Bright Baby Blues», «Sleep’s Dark and Silent Gate». Og «Here Come Those Tears Again».

Vi hører førstnevnte låt i samspill med The Eagles:

Albumet «Running on Empty» ble tatt opp under en turne og ble hans største salgssuksess. Det inneholder noen av hans mest populære låter som tittelsporet og «Rosie».

Som  «aktivist» er det nok særlig hans støtte til forkjemperne mot atomkraftverk som blir husket.

I 1980 kom hans eneste album som toppet salgslisten i USA, «Hold On». Låten «Boulevard» må vi ta med oss:

Hans engasjement for miljø- og politiske engasjement fortsatte på 80-tallet. Sjekk gjerne mer ut på widipedia.

Her setter vi punktum med denne tidsriktige og flotte låten og en liten minikonsert:

KILDER: YOUTUBE/WIKIPEDIA/GETTY IMAGES

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Delaney & Bonnie

Skrevet av Steinar Garhovd

Delaney og Bonnie Bramlet var både ektepar og musikalske partnere. Det var det siste som sørget for at de ble ’berømte’ i sirkelen av rock på slutten av ’60-tallet. Paret ga ut en serie album som satt dem i kontakt med mange prominente musikere – og dermed gav den en påvirkningsgrad mye større enn deres middelmådige musikalske kommersielle suksess.

Duoen møttes i Los Angeles. Bonnie prøvde å få til en karriére som vokalist og Delaney var i ferd med å få en karriére som gitarist og studiomusiker.

De giftet seg i 1967, og startet arbeidet med å bygge et band rundt deres vokale kjemi og med en kjerne av musikalske ’venner’ – andre studiomusikere som Delaney hadde jobbet med. Best kjent av disse var vel tangent-mannen Leon Russel. (Vi vil komme med et innlegg og Leon om ikke så lenge.)

Gruppa fikk kontrakt med Stax Records og fløy til Memphis for å lage debut-albumet «Home» i 1969. Plata er en god blanding av rythm & blues med låter fra Stax-folkene Isaac Hayes, Eddie Floyd og Steve Cropper. Grunnet dårlig promotering av fra Stax ble albumet en flopp.

Dermed var veien åpen for Delaney & Bonnie for en kontrakt med plateselskapet «Electra» etter at George Harrisen prøvde å få dem over til «Apple».

Oppfølger-albumet «The Original Delaney & Bonnie (Accept No Substitute)», også fra 1969, solgte også dårlig, men ble lagt merke til av Eric Clapton. Eric fikk dem med som oppvarmere for sin 1969-turné, og han var stadig med på scenen og jammet med dem. Albumet la grunnen mor mye av deres kreative tone – kvikk, piano-drevet boogie-blues med sterke innslag av gospel og en ’dæsj’ av country.

Selv og de fikk mye skryt av kjente artister, så fikk aldri Delaney og Bonnie noen stor kommersiell suksess. Dog fikk deres versjon av Dave Mason’s «Only You Know and I Know» en masse radio-spilling. Til tross for parets sjelfulle sang, så hadde de en generisk kvalitet i musikken sin som ikke skilte dem ut fra ’konkurrentene’.

Etterhvert forlot Delaney og Bonnie fra boogie-formatet, og i 1971 slapp de det fantastiske albumet «Motel Shot», et avslappet album med en blanding av gospel og blues, framført i et mer tradisjonelt format og noen av Delaney’s solide låter ble også tatt med.

Ekteskapet begynte å skrante, og de skilte seg i 1973. Dette gjorde at deres profesjonelle samarbeid døde.

Best kjent er nok Delaney og Bonnie for deres turné med Clapton – som også gav oss albumet «On Tour With Eric Clapton».

Det må nevnes at Clapton har uttalt at hans måte å synge på skyldes Delaney. George Harrison slide-gitar stil ble også skapt av måten Delaney spilte på.

Delaney Bramlett døde i 2008, og dette året slapp Bonnie sitt siste album, «Beautiful».

Kilder: Wikipedia/Youtube/bonniebramlett.com

Cars

Cars’ vokalist, Ric Ocasek, døde 18. september hjemme i New York. I den anledning tar vi en nærmere titt og lytt på gruppa Cars.

Skrevet av Steinar Garhovd

Cars’ platekarriére startet i 1977, og gruppa kom ut med 7 album. Hver av albumene solgte godt over 1 million og fikk høye listeplasseringer i USA.

Gruppa var tidligere kjent under navnet «Cap’n Swing», og mannskapet var Ric Ocasek på gitar og vokal, Bejnamin Orr, bass og vokal, Greg Hawkes på tangenter, Elliot Easton, gitar og David Robinson på trommer.

Deres fengende pop-rock sanger var vanskelig å kategorisere og da de slapp ’Just What I Needed’ ble de umiddelbart omfavnet av ’new wave rock art’ brorskapet i USA.

 

I England ble de også en plutselig suksess, og kom opp med en rekke hits. De debuterte med en Top 3 single, den uimotståelige ’My Best Friend’s Girl’.

Cars vek aldri fra oppskriften med fengende sanger, og hver av dem er umiddelbart ’nynnings-bare’. Dette gjorde sitt til at de fikk økende aksept på det lukurative AOR-markedet med singler, så som ’Let’s Go’, ’Shake It Up’, ’You Might Think’, ’Magic’ og ’Tonight She Comes’.

I 1984 kom den verdensomspennende suksessen med ’Drive’.

I 1985 ble ’Drive’ fremført i Philadelphia, USA, på ’Live Aid’-konserten. En video som fulgte sangen, og den viste den grusomme nøden i Etiopia – og ble festet i folks minne – med tekst-linja ’Who’s gonna plug their ears when you scream’, etterfulgt av et hjerteknusende skrik fra et lite barn. Selvfølgelig sørget dette tragiske segmentet at nesten ingen øyne var tørre, og – som forventet – ble låta en hit på nytt.

Cars la inn årene i 1988 for å drive solo-arbeider. Ocasek fikk det travelt som plateprodusent. Elliot Easton produserte også noen plater samt turnerte med Creedence Clearwater Revisited.

Ved starten av 2010 annonserte Easton og Hawkes at de ville slå seg sammen med Todd Rundgren, Kasim Sulton og Prairie Prince i ’New Cars’, og i 2011 ble albumet ’Move Like This’ sluppet.

Cars ble innlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame i 2018.

Vi avslutter med to konserter:

 

Kilder: Wikipedia/YouTube

 

Manassas fortjente mer oppmerksomhet

En musikerkompis av meg kom på besøk en kveld vinteren 1974 med en kassett i jakkelomma, og spilte noen låter som han mente vi burde ha på repertoaret i bandet vårt. Kassetten var med bandet Manassas, og albumet var «Down The Road».

Skrevet av Tore Toresen

Det ble et møte med musikk av et band jeg aldri hadde hørt om før, som 21-åring fra bygda, nettopp flyttet til byen.

Flere av låtene gikk ”rett i øret” på meg, og kanskje aller mest denne her. Her er «Pensamiento» fra albumet «Down The Road», som var Manassas andre. Klikk og lytt.

Det amerikanske bandet Manassas ble dannet høsten 1971 av Stephen Stills. Han kjenner vi fra Crosby, Stills, Nash & Young, Buffalo Springfield, og flere andre band-sammenhenger.

Han hadde gitt ut sitt andre soloalbum, og turnerte med sitt band da han møtte på musikeren Chris Hillman og resten av bandet The Flying Burrito Brothers, som også var på turne. Hillman kjenner vi også fra The Byrds.

Albumet til Stills var så dårlig mottatt av både kritikere og platekjøpere, at Stills trengte å endre sin musikalske retning. For å ta kortversjonen, ble Hillman og to av de andre Burritos-medlemmene invitert til å bli med i et nytt band. Stills tok også med noen av sine egne musikere, og Manassas var en realitet.

La oss lytte på en låt til fra «Down The Road». Her er «Lies», skrevet av Chris Hillman.

Musikerne gikk raskt i studio, og resultatet av det ble dobbeltalbumet «Manassas». Albumet kom ut i 1972 og inneholdt 21 låter. Det ble godt mottatt, med en 4. plass på listene i USA og en 61. plass med singelen «It Doesn’t Matter» fra albumet. Låten ble skrevet av Stills, Hillman og Rick Roberts, som senere har hatt sin egen solokarriere.

«The Love Gangster» er skrevet av Stills og Bill Wyman, som også spiller bass på låten. Han uttalte at han gjerne kunne ha forlatt Rolling Stones for å spille med Manassas.

Vi tar også med «Rock’n Roll Crazies» fra samme album.

Manassas hadde vært på turne i Europa, og tilbake i USA gikk de i studio for å spille inn sitt andre album «Down The Road». Det kom ut våren 1973, og singelen «Isn’t It About Time» ble sluppet samtidig, fra albumet. En rekke musikere var med på albumet, deriblant senere Eagles-medlem Joe Walsh. Suksessen uteble – mottakelsen ble ikke like god som for debutalbumet. En 26. plass for albumet og en 56. plass for singelen på Billboards lister var ikke tilfredsstillende for gutta i bandet.

Bandet tok derfor en pause. Chris Hillman hadde funnet tilbake til sine kompiser i The Byrds for en reunion, og andre musikere forlot bandet for godt. Stephen Stills gjorde forsøk på å få inn andre musikere, noe som lyktes kun for korte perioder. Men, for igjen å gjøre en lang historie kort, etter en liten turne i oktober 1973 var Manassas historie.

Vi tar med tre låter til fra albumet «Down The Road». Vi starter med «Do You Remember The Americans» og tittellåten «Down The Road», begge skrevet av Stephen Stills.

Vi avslutter denne mimrestunden med den tankefulle «So Many Times», skrevet av Chris Hillman og Stephen Stills. Den ble utgitt på samme singel som «Isn’t It About Time». I noen land som A-side, i andre land som B-side.

En av Manassas sine studioteknikere uttalte etter nedleggelsen at bandet var et av de største og mest undervurderte band på 70-tallet.

 

Kilder: Wikipedia/Youtube

 

 

Husker dere Box Tops?