Skrevet av Steinar Garhovd
Det er med stor sorg at vi kan fortelle at Svein Harald forlot oss natt til søndag. Våre tanker går til de han har etterlatt seg.
Bloggen var Svein Harald’s hjertebarn, så jeg skal gjøre mitt beste for å videreføre bloggen hans.
Jeg har hatt stor glede av å følge bloggen fra tidlig av, og etterhvert fått lov til å jobbe sammen med Svein Harald.
Her er Svein Harald’s egen historie på bloggen vår.
”Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting”.
Sånn lyder de to siste linjene i siste vers av sangen som så mange har minner knyttet til. Og det er nok den dype meningen i teksten og det at den fortsatt er høyaktuell, som gjør at det er sånn.
Skrevet av Tore Toresen
Teksten til sangen er opprinnelig et dikt skrevet av lyrikeren og forfatteren Arne Paasche Aasen, og det regnes for å være hans mest kjente dikt. Teksten finner du helt nederst i saken.
Bergens-duoen Kurt Foss og Reidar Bøe var svært populære på 40-, 50- og 60-tallet, som humorduoen Radiofantomene. De platedebuterte i 1947, og kom ut med flere plater. Flere av sangene deres hadde svært humoristiske tekster, og når de reiste rundt med sine sangstemmer, gitar og bass, var det mye humor i deres opptredener.
I 1951 hadde de satt melodi til den mer seriøse ”De nære ting”, og den ble spilt inn på plate.
Her kan du høre på originalen, naturlig nok ikke med helt god lydkvalitet.
Sangen ble spilt og sunget rundt i de tusen hjem, også der denne skribenten vokste opp. Mine sangglade foreldre gikk ofte rundt og nynnet og sang på melodien, og den må ha satt seg godt fast i minnet mitt. For da jeg og en god venn i 1972 satte oss ned med hver sin gitar for å starte band, ble ”De nære ting” selvsagt med på reportoaret. Den var jo ikke en del av musikken vi ungdommer lyttet på, men den kom bare helt av seg selv, fra minnet.
”De nære ting” er gitt ut i flere instrumentalversjoner, og i 1962 ga The Quivers den ut som singelplate. Her er deres versjon.
Melodien ble som de andre utgivelsene til Kurt Foss og Reidar Bøe svært populær, og ble som nevnt mye spilt på radio og sunget rundt i heimene. Og mer enn 20 år etter original-utgivelsen fikk ”De nære ting” et nytt liv. De siste 40 årene har mange norske artister i flere sjangre brukt sangen, og flere av dem har spilt den inn. Norske danseband som Ole Ivars og Mimix har spilt inn sangen, og også flere svenske og danske band og artister.
Her kan du lytte til noen av de norske innspillingene med Engedahl & Stordahl (1951), Ivar Simastuen (1976), Ole Paus (2007), Jan Eggum og Karianne Arntzen Band (2009) og Trond Granlund (2010).
Og helt til slutt et radioopptak med Anne Grete Preus fra NRK i 1996, som i etterkant ga henne gode kritikker for sin følsomme fremførelse.
Ivar Simastuen:
Ole Paus:
Karianne Arntzen/Jan Eggum:
Trond Granlund:
Anne Grete Preus:
Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer de nære ting,
det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.
Du syns dine dager er usle og grå,
hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse og intet gro.
Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.
Den lykken du søker bak blånende fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.
Det blir ofte til at de store berømtheter med mange hits blir omtalt når vi skal skrive en artikkel.
Og skulle noen mene at de som blir omtalt hadde flere hits å huske, kom gjerne med innspill.
SKREVET AV SVEIN HARALD HANSEN
Når det anerkjente musikkmagasinet Rolling Stone seriøst kan hevde at a-ha og låten «Take On Me» kommer inn under one-hit-wonder kategorien, kan mine betraktninger ikke bli så helt gale, får jeg håpe.
Mitt utgangspunkt er at når man hører en spesiell låt på radioen igjen etter 40-50 år, begynner det å kverne i topplokket – hva var det nå han/hun/bandet het?
I denne artikkelen skal vi dra frem fra langt inne i skuffen, noen av de som ikke spilles eller omtales hver dag.
Aller først Keith West med sin «Excerpt From A Teenage Opera», også kalt «Grocer Jack». En tittel som fikk meg til å undres. Excerpt oppfattet jeg som å bety utdrag. Så var dette en låt, en prøvesmak på noe stort som skulle komme?
Eller var det en genial PR-stunt for å skape oppmerksomhet rundt artist og låt?
Uansett er låten flott, synes redaktøren. Ikke minst blir man rørt av det fine barnekoret:
Når man slår opp , kan vi lese at det » på tegnebrettet» fantes et prosjekt kalt «Teenage Opera», i regi av plateprodusent Mark Wirtz. Han hadde store planer om en teaterproduksjon og det ble sagt at denne låten var en forsmak på hva som skulle komme.
Han fikk jobb som produsent hos EMI. Han hadde sett Pink Floyd opptre og anbefalte at de fikk kontrakt, men overlot produsentoppdraget til Norman Smith. Han begynte å arbeide med bandet The In Crowd, som snart ble til Tomorrow.
West var vokalist i flere band, låtskriver og produsent. Bandet Tomorrow var det mest kjente.
Wirtz hadde lenge båret på ideen om Grocer Jack, og fikk med seg Geoff Emerick, studioteknikeren som samtidig jobbet med Beatles’ «Sgt. Pepper»-album. Å kalle låten «Excerpt» … var bevisst for å indikere at det kom mer. Historien skulle vise ulike scenarier som levde i en fantasi-landby, der en ung mann fortalte historier til en ung dame. Det var medlemmene av Tomorrow som ble brukt til plateinnspillingen, med Keith West som vokalist. Låten fikk hyppige radiospillinger, da særlig fra piratradio-stasjonene i Nordsjøen. Låten gikk helt opp til 2. plass på den britiske listen.
Oppfølgeren til prosjektet «Sam» ble lite spilt, da piratstasjonene hadde stengt. Keith West trakk seg da fra prosjektet. Det hadde tidligere gått rykter om at A Teenage Opera skulle settes opp som musical med Cliff Richard i hovedrollen. Men det ble med ryktene. Siden hørte man ikke noe mer om prosjektet.
Neste låt som dukker opp i bakhodet når man snakker om grupper jeg husker for en eneste låt kommer fra Ti i skuddet. Gruppa het The Herd og låten «From The Underworld». Husker den skilte seg ut og jeg ble fanget av arrangementet og stemningen i låten.
Gruppa hadde ikke ukjente Peter Framton som frontmann. Han var bare 16 år i 1965 da bandet ble dannet i London. De fikk slagerkomponistene Ken Howard/Alan Blaikley som leverandører. De sto for de fleste slagerne til Dave Dee, Dozy…..osv.
Låten klarte en 6. plass i Storbritannia i 1967, mye takket være piratstasjonene. Men de hadde en som ble en større suksess med en 5.-plassering «I Don’t Want Our Loving to Die». En låt redaktøren har gått glipp av. Så for meg er de en one-hit-wonder.
NORMAN GREENBAUM – ‘Spirit In The Sky’
Fra den ene ytterlighet til den motsatte. En «gospel»-sang skrevet på 30-minutter. Låten solgte i over to millioner eksemplarer i 69/70. Han var jøde, men teksten har et kristent innhold. Han ble inspirert da Porter Wagoner fremførte en gospellåt på tv.
THE TEDDY BEARS hadde en stor hit «To Know You Is To Love You».
De er mest kjent for å være Phil Spectors første band. Han dannet dette bandet i 1958 i en alder av 17 år sammen med tre high school-venner, Marshall Lieb, Harvey Goldstein, og Annette Kleinbard.
Spector skrev musikken og spilte gitar og var en av tre vokalister. Spector klarte å skaffe penger til to timers studioleie og med Spector som produsent spilte de inn «Don’t You Worry My Little Pet». Dette hjalp dem med å få en kontrakt med det lille selskapet Era Records. I neste studiosession spilte de inn sangen «To Know Him Is to Love Him», skrevet av Spector, inspirert av innskriften på farens grav. Sangen gikk til topps på Billboard hitliste i tre uker og solgte 5 millioner eksemplarer. For en produksjonskostnad på USD 75 hadde tenåringen Spector skrevet, arrangert, spilt, sunget og produsert en listetopp i USA.
BRUCE CHANNEL husker vi for den fengende låten «Hey Baby» fra 1961.
Den gikk helt til topps i USA i mars 1962.
Låten har et munnspill-riff spilt av ikke ukjente Delbert McClinton. På en turne sammen med The Beatles skal han ha lært John Lennon å spille munnspill. Det høres på «Love Me Do» og «Plese Please Me». Lennon skulle ha hatt «Hey Baby» i sin jukebox.
KYU SAKAMOTO
En japansk slager på europeiske og amerikanske hitlister var en sensasjon. I USA gikk den helt til topps. «Sukyaki», visstnok en matrett, fremført på japansk, sjarmerte oss i senk. Den solgte 13 millioner eksemplarer. Han var den første asiatiske artist som klarte det. Sangeren omkom i en flyulykke i 1985, der flest passasjerer i flyhistorien omkom.
MR. ACKER BILK
En engelsk jazzmusiker som med sin klarinett og låten «Stanger On The Shore» slo an i mange land. Den ble faktisk den mest selgende låt i 1962 i Storbritannia og var med på salgsliste i over 50 uker. Den klarte en 2. plass, mens den i USA gikk helt til topps. Her var den første listetopper av en britisk artist.
JOHN FRED AND HIS PLAYBOY BAND
Et amerikansk band som fikk en storslager med «Judy In Disguise». Tittelen er en fleip med Beatles-tittelen «Lucy In The Sky With Diamonds».
I USA overtok låten førsteplassen fra The Beatles og deres «Hello Goodbye» i januar 1968 og solgte over en million eksemplarer.
THE LEMON PIPERS
3. februar 1968 gikk «Green Tambourine» med gruppa The Lemon Pipers til topps på Billboards Top 100-liste. Den holdt ut på lista i tre måneder. De klarte aldri å gjenta bedriften.
Låten er klart psykedelisk, med et markant ekko tilknyttet ordet play i hvert refreng og på slutten («Listen while I play play play play play play play my green tambourine»).
ZAGER AND EVANS
Duoen Dennis Zager og Rick Evans slo til i 1969 med «In The Year 2525» og holdt førsteplassen i USA i seks uker. Tre uker på topp i Storbritannia.
Selv for one-hit-wonders var det uvanlig å ikke ha andre låter på listene i det hele tatt. Den bedriften klarte denne duoen.
THE CASCADES
En amerikansk gruppe som var inspirert av den harmonisang som The Beach Boys sto for.
Med «Rhythm Of The Rain», «Regnets Rytme» på norsk, fikk de en slager i mer enn 80 land. 3. plass i USA og nummer 5 på den britiske listen. Musikerne på låten var i hovedsak fra The Wrecking Crew, mannskapet som Beach Boys ofte benyttet. De er omtalt i bloggen.
TERRY JACKS
I 1974 kom kanadieren Terry Jacks på listene i mange land med «Seasons In The Sun».
Den er originalt skrevet av den belgiske singer-songwriter Jaques Brel og het da «Le Moribond». Plata skal ha solgt over 10 millioner eksemplarer, noe bare et 40-talls singelutgivelser har klart.
Låten var tidligere innspilt i engelsk versjon av The Kingston Trio og engelske The Fortunes. Beach Boys hadde spilt den inn med Terry Jacks som produsent, men valgte å ikke gi den ut. Da grep han selv sjansen. Et lykkelig valg, må man kunne si.
Den holdt 1. plass i tre uker i USA i 1974. Også i Norge ble den en storslager.
Vi tar med oss versjonen til The Beach Boys, som altså ikke ble utgitt:
BILLY SWAN
«I Can Help» proklamerte amerikaneren Billy Swan.
Låten var hentet fra hans første album og toppet både Billboard- og Countrylista i 1975.
Det karakteristiske orgelet som er med på å prege låten, hadde han fått i bryllupsgave av ekteparet Kris Kristoffersen/Rita Coolidge.
På tross av mange fine album-produksjoner, klarte han aldri å følge opp suksessen.
Min bloggkollega Tore Toresen har fortalt sin historie om året han fylte 15, med ny tilværelse hjemmefra på hybel for å gå på skole. Min borteboer-historie begynner da jeg akkurat hadde fylt 17. For meg – det store Beatles-året. To fantastiske album ga de ut – «Help» og «Rubber Soul».
SKREVET AV SVEIN HARALD HANSEN
Det var sommeren 1965. Året med den absolutt beste popmusikken, spør du meg. For en som var vokst opp sammen med de siste plateutgivelsene i mine foreldres platebutikk, og som i 1965 allerede hadde spilt to år i band, ble musikken selvsagt med på flyttelasset da studietiden på gymnaset i Alta tok til. Hjemme i Honningsvåg var realskolen det høyeste du kunne få med deg på din vei til videre utdannelse, så det var ingen bønn – en internattilværelse ventet. Følelsen av frihet fulgte med på lasset – nå skulle man endelig få være sin egen herre.
Bassgitaren og forsterkeren måtte jeg ha med, så det tok bare kort tid før jeg var medlem av et nytt band. Trekkspill, gitar, bass og trommer var besetningen. Av låtene vi spilte husker jeg spesielt country-svisken «You’re The Reason» og Johnny Bands «Ola Var Fra Sandefjord».
På den tiden var det lørdagsdans i hvert et bygdehus, så det ble mye farting til småstedene rundt Alta. Tid til å treffe jenter i helgene var det derfor verre med. Det fikk man ta igjen de andre dagene.
Disiplinen på internatet i 1965 var beinhard. I dag ville ingen godtatt et slikt rigid regelverk. Vi bodde to på et knøttlite rom.
Damebesøk på rommet var strengt forbudt. Rommene i to lange korridorer var adskilte med et midtparti der bestyreren bodde og holdt et vaktsomt blikk over oss – både dag og natt. Han gikk opp i jobben til ytterste fingerspiss. Men damebesøk hørte likevel med i hverdagen. Vi fant måter å unngå forbudet på. Å imponere dem på besøk med de siste slagerne hørte med. The Spotnicks og Dave Clark Five falt som regel i smak.
Skulle man spille til dans ei helg, måtte man søke om «perm» og disp fra bestemmelsen om leggetid. Du skulle til vanlig senest være på rommet klokken 23. Da kom sjefen på inspeksjon for å forsikre seg om at regelverket ble holdt. Når jeg tør antyde at det var en fordel å bo i 1. etasje, skjønner nok leseren hvor jeg vil hen. Det var bare en meter ned til bakken og natten var jo ennå ung. Han godtok ikke forklaringen på at han en lørdag kveld ikke hadde fått reaksjon da han banket på døra – at vi hadde et særdeles godt sovehjerte.
Det ble gjort mange og ulike forsøk på å ta seg inn på jentefløya etter «stengetid». Ei stor skyvedør midt i korridoren, som var godt opplyst, var den største hindringen. Men en kopi av dørnøkkelen gjorde susen. Men ikke alle var like heldige med å foreta sine nattlige besøk hos det motsatte kjønn. I alle fall ikke han som ble avslørt der han hang i takrenna på vei inn vinduet til kjæresten.
Men tilbake til musikken. Jeg var så heldig å ha med meg et lite «radiokabinett» – radio med innebygd platespiller samt en løs kassettspiller. Internatet hadde et felles antenneanlegg, der du bare satte ledninga i veggen, så hadde radioen de beste lytterforhold. Men album fra 64 og tidligere år fulgte selvsagt også med på lasset, så denne ble en gjenganger:
Husker godt da vi på høsten 65 hørte denne:
Vi «smartinger» oppdaget fort hva opplegget kunne brukes til. Radioen hadde utgang til ekstra høyttaler. Når vi brukte denne utgangen og satte ledninga i antennekontakten, hadde vi forbindelse til alle rommene på internatet. Snart var Altas første «nærradio» et faktum. Når det var sendetid, samlet beboerne seg som regel på dagligstua og vi sendte ønskekonsert med hilsninger og ikke minst mye god musikk.
Beatles «Help»-album var nettopp sluppet og hører ennå George Harrison synge «I Need You» og John fremføre «You Gonna Lose That Girl» gjennom anlegget. Vi hørte aldri noe om at dette var å tøye lovverket og NRKs monopol.
Beatles’ låter ble kopiert i utallige versjoner. Ikke alt var like bra. Denne med Pearl Jam fortjener honnør:
Jula 1965 kom Beatles med et nytt underverk, albumet «Rubber Soul». Det lå under juletreet og ble selvsagt med tilbake til internatet etter juleferien.
De andre hadde ikke hørt en eneste låt fra plata og rommet vårt var stappfullt av forventningsstore Beatles-fans da de skulle innvies i The Fab Fours nye mesterverk. Låt for låt ble avspilt i merkelig taushet, men etter hver låt satt kommentarene løst av ren begeistring. Åpningssporet med «Drive My Car» slo an tonen og «Norwegian Wood», «Michelle» og «Think For Yourself» gjorde ikke skam på fortsettelsen. Husker det som om det var i går.
Ja, musikk er i sannhet den beste tidsregningen. Du husker nesten dato og i hvert fall årstallet når spesielle ting skjedde. Hvor var du da Oddvar brakk staven, er jo et klassisk spørsmål.
Men Beatles ga som regel også ut ei singelplate til hvert julesalg. Så også i 1965. Dobbel A-side med «We Can Work It Out»/«Daytripper» ble en viktig del av julefeiringen.
Med gode radioforhold på internatet ble det selvsagt mye Radio Lux. Beach Boys med «Sloop John B», Barry McGuire med sin intense «Eve of Destruction», med en tekst som dessverre er like aktuell i dag:
The Animals med «It’s My Life» og Simon and Garfunkels «Sound of Silence» var med på å gjøre kveldene trivelige. Bob Dylan-fantasten i naborommet, som spilte hans album nesten døgnet rundt, gjorde at jeg lenge hadde et heller anstrengt til den amerikanske sangeren og poeten.
Med våren 1966 og grønne gressbakker, ble fristen til å bruke vinduet nattestider ofte for stor. Man var ikke alltid like opplagt når skoledagen tok til. Men det var vel en naturlig del av det å vokse opp. Å lære å ta konsekvensene av sine egne handlinger.
Av golåter jeg erindrer fra den tiden er The Everly Brothers og «Crying In The Rain», Hollies «I Can’t Let Go», The Yardbirds med sine avanserte «Shape of Things» og «Still I’m Sad», og fantastiske The Kinks med sin fortelling om motehysteriet i London gjennom «Dedicated Follower of Fashion».
Hvordan internattilværelsen opphørte? Jo, jeg skjønte at skulle artium bli et faktum, måtte hybel bli det eneste alternativ i fortsettelsen. For vi hadde egentlig lite tid til å gjøre lekser på internatet. Det var så mye som skjedde hele tiden. Så Kirkenes ble neste stoppested, et valg jeg kanskje angret på de gangene tankene fløy tilbake til alle de flotte dagene sammen med like flotte medbeboere på internatet. Takk til dere alle for et fantastisk skoleår.
Vi lar Hank Marvin og The Shadows avslutte med en av sine siste listeplasseringer, denne vokallåten fra 1965:
KLIKK OG LES: 1967 – DET ÅRET JEG FYLTE 15
Lik oss gjerne på Facebook. Klikk deg inn i menyen øverst på sida, og du kommer rett inn i Facebook-gruppa. Tips gjerne dine venner om bloggen.
O
Hep Stars, Hermans Hermits, The Beatles og Creedence var blant gruppene som dominerte svenskenes TIO I TOPP og KVELDSTOPPEN. Beatles hadde 35 låter med på listene.
SKREVET AV SVEIN HARALD HANSEN
Svenskene var som vanlig mye tidligere ute enn oss på så mange områder.
Vi fikk ”Ti i skuddet” – med mentometerknapper – først i april 1965. Det var ingen norsk ”oppfinnelse”, som mange kanskje tror.
Sveriges Radio startet opp med det populære ungdomsprogrammet ”Tio i Topp” allerede 14. oktober 1961, og da faktisk med Lill Lindfors som programleder. Programmet holdt på til 1974. Siste vinner var The Rubettes med denne låten:
Også da fikk ungdommene utdelt mentometerknapper og skulle stemme over sine favoritter.
Vi blar tilbake til start – her er låten som toppet den aller første lista – 14.oktober 1961:
Programlederne skiftet fra år til år, men det populære programmet besto og ga en fin anledning for alle svenske artister til å markedsføre sine siste innspillinger.
Bakgrunnen til oppstart av programmet på et så tidlig tidspunkt, var for å ta opp konkurransen med piratradiostasjonen Radio Nords program Topp 20+10, som ble sendt fra et skip i Nordsjøen. Dette er omtalt som en egen artikkel i bloggen.
I 1962 kom også Kveldstoppen i gang, der salgstall fra 30-40 plateforretninger rundt om i Sverige dannet grunnlaget for låtene som ble spilt.
Og svenske artister visste å bruke Tio i Topp. Mange av listene var veldig svenskdominert. Kom de med her, var de garantert plass på Kveldstoppen.
Programmet ble den første tiden sendt fra to steder, men hele tiden med Stockholm som hovedsete. Det ble sagt at når artister visste hvor programmene skulle sendes fra ellers, dro band og andre plateaktuelle i forkant til disse stedene og holdt konsert. Det ga verdifull påvirkning til de unge som skulle avgjøres låtenes skjebne den kommende lørdag ettermiddag.
For havnet du blant de 10 på listen, var platesalget sikret.
Hver lørdag ettermiddag kl. 16.00 fra 1961 tilsatt 400 ungdommer klare med mentometerknappene.
En time før programstart, fikk publikum høre 10 nye låter. Fem av dem ble med videre og skulle konkurrere med de 10 som var med videre fra forrige program.
Hver av de i salen som fikk stemme kunne kun stemme på en eneste låt.
Det kom snart en regel om at hver artist bare kunne ha med en låt på listen.
I det aller første programmet hadde norske Ray Adams (Ragnar Asbjørnsen) faktisk med to melodier.
The Shadows var ofte med på lista – både i egen regi og sammen med Cliff Richard.
4. januar 1964 ble denne regelen fjernet. Bakgrunnen for det var selvsagt The Beatles, som da kunne konkurrere ”mot seg selv”.
Og populære Hep Stars hadde en lørdag hele fire låter på lista:
Ser vi tilbake på hvilke låter og artister som utmerket seg i avstemmingene på 60-tallet:
Høyest poengsum i ett Tio i Topp-program, 129, fikk engelskmannen Daniel Boone med sin ”Beautiful Sunday”, som kom ut i 1972 og lå 17 uker på lista.
I England ble det ikke like stor suksess med kun 21. plass på salgslisten.
Boone var også med på å skrive to låter for The Troggs til albumet ”Athens Andover”, som de hadde sammen med amerikanske R.E.M. En plate som er omtalt på et annet sted i bloggen.
De låtene som hadde flest uker blant de 10 var ”Simon Says” med 1910 Fruitgum Company og Hermans Hermits med sin ”Sleepy Joe”, begge var med i 18 uker.
Lengst på 1. plass finner vi Creedence Clearwater Revival med ”Looking Out My Back Door”.
Flest antall låter på lista – The Beatles med 35, foran Cliff Richard med 21.
The Hollies hadde 19. Den første var ”Bus Stop”.
Men først i august 63 inntok Beatles sin aller første topp-plassering med ”Please, Please Me”.
Hermans Hermits, med sin populære og lett gjenkjennelige vokalist Peter Noone, var blant de engelske som hadde aller størst suksess i USA.
Gjennombruddet kom med ”I’m Into Something Good”, skrevet av ekteparet Gerry Goffin, tekst og Carol King, melodi.
I tillegg til Tio i Topp sendte Sveriges Radio også Kveldstoppen, som var en ren salgsliste over de mest aktuelle låtene.
Første program ble sendt i juli 62, så også her lå svenskene milevidt foran oss når det gjaldt å formidle ungdommens egen musikk. Det var de 20 mest solgte platene som ble presentert i programmet, som gikk på lufta hver tirsdag på P3.
I begynnelsen var både singel- og LP-plater å finne blant de 20. På slutten av 60-tallet ble også de fem mestselgende LP’er presentert. Da ble singellisten redusert til 15 bidrag.
Det var plukket ut 30-40 plateforretninger over hele landet som hver uke innrapporterte sine salgstall.
Her gjengir vi noen av resultatene fra programmene:
Tio i Topp
Første program – 14 oktober 1961:
1. I´m gonna knock on your door – Eddie Hodges
2. Violetta – Ray Adams
3. Hello Mary Lou – Ricky Nelson
4. Putti Putti – Jay Apaeh
5. Alpens ros – The Violents
6. Moody River – Pat Boone
7. A girl like you – Cliff Richard & The Shadows
8. En tuff brud i lyxförpackning – Lill-Babs
8. Soria Moria – Ray Adams
10. Du har bara lekt med mej – Siw Malmkvist
Slik så listen ut 18. september 1965:
1 – Satisfaction – The Rolling Stones
2 – I Got Mine – Downliners Sect
3 – We’ve Gotta Get Out Of This Place – The Animals
4 – I’m Henry VIII I Am – Hermans Hermits
5 – Help – The Beatles
5 – No Response – The Hep Stars
7 – No, No, No – Ola & The Janglers
8 – Under The Boardwalk – The Yardleys
9 – I Got You, Babe – Sonny & Cher
10 – Stones Fell – The Mascots
Lister fra Kveldstoppen:
Mest solgt 7. mars 1966
(Viser den svenske dominansen med 5 av de 10)
1 – Penny Lane – The Beatles
2 – Bucket T – The Who
3 – En Sång En Gång För Längesen – Hootenanny Singers
4 – I Natt Jag Drömde – The Hep Stars
5 – Chris Craft No. 9 – The Shanes
6 – Du Ska Tro På Mej – Sven-Ingvars
7 – Green, Green Grass Of Home – Tom Jones
8 – I’m A Believer – The Monkees
9 – Let’s Spend The Night Together – The Rolling Stones
10 – Bird’s Eye View Of You – Ola & the Janglers
Kilder: Sveriges Radio/YouTube/Wikipedia/samlaren.org/Getty Images
Siden vi har kommet til en ny fredag, finner vi frem denne artikkelen fra arkivet.
Mange nye lesere har kommet til og vi håper alle får en fin oppladning til helga med mye god musikk.
SKREVET AV SVEIN HARALD HANSEN
Da bloggredaktøren skulle finne fram noen passende fredagslåter for å bygge opp helgestemningen, traff jeg på en utfordring.
Fant en innspilling med Bob Dylan som het nettopp «Friday». Lå ute på YouTube med bilde av singelen, åpenbart produsert og sunget av nobelprisvinneren himself.
En låt man aldri har hørt om. På min videre søk om låten, dukket også et videoopptak med The Byrds, som etter sigende fremfører Dylans låt med samme navn.
Men så dukker «Friday» opp igjen i versjon med unge Rebecca Black, som hevdes å ha komponert låten. Forvirringen var total.
Mer søking ga noen uklare svar.
Vi siterer fra wikipedia:
«Musical prankster Mike Bauer recorded a hilarious cover of Rebecca Black‘s infamous pop song, “Friday.” He turned the fluffy lyrics into a bit of rock music history, calling his version “a lost recording from Bob Dylan’s Basement Tapes.” The fake Dylan version is embedded above».
Altså ingen Dylan-låt, skal vi tro dette.
En annen skriver:
«I think a lot of this confusion comes from the fact that Dylan never actually intended to record this himself and it’s widely rumoured that the version you’re hearing was little more than a demo. It was actually a song for Jimi Hendrix, who sadly never got to record it. After Hendrix’s death, Dylan couldn’t bring himself to re-record it, but still wanted the song to stand as a tribute to his late friend. So, this demo was pressed and released. Does that clear up the confusion now?”
Kan ikke si det akkurat.
Vi legger ut innspillingene og du får bedømme selv. Er det Dylans verk eller heller en god spøk? Innspill i form av kommentarer mottas med takk👍😀
Her skal sannheten om låten åpenbart komme frem:
Vi tar med noen andre gode fredagslåter:
GAMMELPOP 