Gitaristen i det legendariske Gøteborgsbandet The Spotnicks ble 80 år gammel.
“Det har vært mange gjennom årene som har forsøkt å kopiere ham, men jeg har aldri hørt noen som har klart det”, sier Bob Lander, som startet The Spotnicks sammen med Bo.
På musikkfronten har svenskene alltid ligget et hestehode foran oss nordmenn. De hadde tidlig en kultur som gjorde at artistene fikk slippe til både på radio og tv – lenge før NRK skjønte hva som foregikk i ungdomskulturen. Vi kom haltende flere år etter.
Skrevet av Svein Harald Hansen
Ungdommen fikk sine egne radioprogram som Tio i topp, som ga svenske artister sjanse til å promotere sine produkt og de ble med på å utforme hva som skulle selge av svenske innspillinger.
Holder vi oss til starten av 60-tallet, kom shadowsbølgen som kastet inn over Europa. Innflytelsen var så stor at nå var det ikke amerikanske slagere som dominerte salgslistene. Snart gikk påvirkningen andre veien og «Den britiske invasjonen» ble et faktum på de amerikanske listene.
The Shadows ble læremestre for et utall av band. Og svenskene var som vanlig tidlig ute med å ta etter.
I Gøteborg dukket The Spotnicks opp, med navnet inspirert av den russiske satelitten Sputnik.
Bandet besto av garvede musikere som hadde holdt det gående siden 1956.
Spotnicks klarte også å markere seg ute i Europa, og ble særlig populære i Japan, der det ble ville tilstander hver gang de kom på besøk. Her gikk de helt til topps med den russiske folkemelodien «Karelia».
Et annet pussig poeng er at de en tid hadde en trommis som het Jimmie Nicol. Kanskje ikke verdens mest kjente i dag. Men han var faktisk stand-in for Ringo Starr under Beatles-turneen i Australia i 1964 og ble verdensberømt for en kort tid.
Nå skal ikke vi røpe flere detaljer. Se heller på denne dokumentaren om bandet, produsert av svensk tv. Den er fra 1983, men Spotniks holder det faktisk gående den dag i dag, til glede for deres mange fans jorden rundt.
Titanic var et hardrockband dannet i 1969 i Tyskland på restene etter The Beatnicks. Titanic var det første norske bandet som gjorde stor suksess utenfor Skandinavias grenser, og det eneste frem til midten av 80-tallet som var internasjonalt kjent. Ironisk nok holdt Titanic aldri en konsert i Norge.
Vi starter like godt med en av de fineste låtene bloggredaktøren vil trekke frem:
I likhet med det historiske cruiseskipet som gruppen er oppkalt etter, er mytene om Titanic mange. Den største myten er at de stakk av fra Norge for å slippe å avtjene verneplikten, og at de aldri turte å komme tilbake for å spille i gamlelandet av frykt for å bli buret inne. Denne myten er på det nærmeste riktig. The Beatnicks stakk ikke av fra Norge bokstavelig talt, men søkte på ærlig vis i 1969 om å få utsette militærtjenesten på grunn av spillejobber i Danmark. Problemet var at de aldri vendte tilbake.
The Beatnicks – bestående av Kjell Asperud (vokal), Janne Løseth (gitar), Truls Lorck (trommer) og Kjell Aas (keyboards) – flyttet til Danmark sommeren 1969 etter å ha turnert i både Tyskland og Israel. De flyttet videre til Tyskland, hvor de fikk med seg den engelske vokalisten Roy Robinson. Bandet følte at de måtte ha en vokalist uten snev av norsk aksent hvis de skulle satse i utlandet, og med Robinson fikk de en mann hvis stemme kunne minne om både Mike Harrison i Spooky Tooth og Roger Chapman i Family – to britiske band som hadde et stort publikum på kontinentet ved overgangen til 70-tallet. Kjell Asperud – bedre kjent som Kjaperud – gikk elegant til side og ble en konge på congas.
Samtidig bestemte de seg for å skifte gruppenavn, fordi Beatnicks var et navn som de følte hørte hjemme i en annen tid. Nå kalte de seg Norwegian Wood. Etter noen magre måneder, gikk flyttelasset videre til Frankrike. Her skiftet bandet navn igjen – nå til Titanic. Endelig løsnet det. Titanic fikk fransk manager i Jean-Jacques Souplet og platekontrakt med den franske avdelingen av CBS Records.
Debutalbumet virker i ettertid som en musikalsk mellomstasjon fra Beatnicks til Titanic. Noen av låtene hørte tydelig hjemme i bandets gamle repertoar, mens tre lange komposisjoner – «Searchin’», «Something On My Mind» og «I See No Reason» – viste i hvilken retning Titanic ville gå. Den nye musikkstilen var tydelig påvirket av britiske grupper som Spooky Tooth og Procol Harum, men bar ellers preg av å være original og gjennomtenkt.
«I See No Reason» ble sendt ut på single og gjorde det bra på listene i Frankrike. Titanic bestemte seg for å følge opp suksessen med en ny single, og spilte inn en tøff, fengende rockelåt kalt «Sing Fool Sing».
For å fylle B-siden gjorde gruppen som man pleide å gjøre på 60-tallet: laget en spontan jam i studio. Tydelig inspirert av Santanas opptreden i filmen Woodstock (som ble lansert høsten 1970) og med et kamprop som sikkert er blitt hoiet fra de fleste fotballarenaer, leverte Titanic en instrumental som ikke var ment å være noe annet enn fyllstoff for en single. Selv tittelen var ment som en spøk: «Sultana», et ordspill på Santana. Den uhøytidelige innspillingen skulle vise seg å bli vendepunktet for Titanic.
«Sing Fool Sing» ble ingen stor slager. Det gikk et halvt år, så begynte den britiske DJen Emperor Rosko å spille baksiden «Sultana» på diskotekene i Manchester. Da eksploderte det. CBS byttet om på lablene og sendte singlen ut på nytt, og den ble en storselger over hele Europa og Sør-Amerika. I USA ble den ikke gitt ut, og grunnen er enkel: Siden Titanic var tilknyttet samme plateselskap som Santana, var man redd for at platen kunne ødelegge for Carlos Santana og hans band. For så vidt var det riktig tenkt, men bittert for Titanic som også måtte droppe planene om en USA-turné fordi manageren deres var redd for at gruppen skulle forlate ham og bli værende «over there».
I stedet for et liv i luksus i USA, satset Titanic nå for fullt i Europa med albumet Sea Wolf (1971). Dette ble en meget gjennomført plate, og i ettertid står den som gruppens mest kjente – mye på grunn av «Sultana». Et annet kutt var «Exiled», hvor gruppen innrømmet at de levde et liv i eksil.
To nye singler fulgte det neste året, først en tung ballade i form av «Half Breed», hvor B-siden «Santa Fe» var en billig allsang-kopi av «Sultana».
Deretter fulgte «Rain 2000», som også hadde klare referanser til «Sultana», men som i det minste var en fullverdig komposisjon.
Etter tre års fremgang kom det første skuddet for baugen tidlig i 1973 da Kjell Aas sluttet. Med ham forsvant også mannen som skrev godt over halvparten av materialet. Roy Robinson dro til Norge for å hente en ny organist, og kom tilbake med Helge Grøslie fra Junipher Greene. Samtidig bestemte Titanic seg for å innlemme en bassist i besetningen. Inntil nå hadde Kjell Aas besørget bassen på konsertene med orgelpedalene sine, mens Løseth hadde spilt bass i studio. Valget falt på eksilbriten Eric «Arica» Siggs, som i tillegg til å være en habil bassist også sang og komponerte. Han kvitterte for ansettelsen ved å skrive storparten av materialet til gruppens tredje LP, Eagle Rock (1973). Dette var en plate der påvirkningen fra samtidige grupper som Deep Purple og Uriah Heep kom tydelig frem, og mye av grunnen var nok de nye medlemmene. De skal imidlertid ikke ha skylden for at Eagle Rock også inneholdt det som kanskje er den eneste hyllesten til et norsk fotballag innspilt i London av et rockeband i eksil – «Heia Vålenga».
Siggs forsvant ut av Titanic etter bare noen få måneder, og en ny engelskmann ble hentet inn – gitaristen John Williamson. Hans ilddåp var singlen «Macumba», en av gruppens beste innspillinger, utgitt høsten 1973. Omtrent samtidig ble det gitt ut en samle-LP i Canada, også den kalt Macumba, for på den måten å forsøke å komme seg inn på det amerikanske markedet. Det lyktes ikke.
Det påfølgende året skulle vise seg å bli tøft for bandet, både personlig og kommersielt. To viktige medlemmer sluttet – Truls Lorck og Helge Grøslie – og sommeren 1974 opplevde Titanic sitt kanskje største nederlag da de skulle spille i Norge for førs‑te gang. Stedet var Holmenkollen, hvor den andre Ragnarock-festivalen skulle gå av stabelen. Titanic var blitt fristet med 20 000 kroner og privatfly. Stemningen var stor – inntil bandet oppdaget at det ikke fantes et eneste sett congas for Kjaperud. Gruppens manager tok affære, og forlangte at congas skulle skaffes til veie umiddelbart. Da dette ikke lot seg gjøre på en søndag i Norge, tok manageren med seg hele Titanic og forlot Ragnarock. Tilbake sto tusenvis av tilhengere som følte seg snytt, og et norsk rockeband ved navn Prudence, som ikke fikk spille fordi de var satt opp på programmet akkurat da man ventet på congas.
Den eneste utgivelsen fra Titanic i 1974 var en single med to treffende titler: «Rock’n Roll Loser»/«Sliding Down Again».
Briten Andrew Poulton hadde overtatt trommene etter Lorck. Grøslie ble ikke erstattet permanent. I stedet valgte Titanic å bruke Pete Atkin som medhjelper på enkelte innspillinger til neste LP, Ballad Of A Rock’n Roll Loser (1975). Denne platen viste nye sider ved Titanic. Hardrocken var tonet ned til fordel for amerikansk-influert soft-rock og soul. Nesten alt materialet var komponert av de britiske medlemmene. Stilskiftet ble ikke så godt mottatt som bandet hadde håpet, og mot slutten av 1975 ble Titanic oppløst. På det tidspunktet var det bare to nordmenn igjen i besetningen, og Titanic kunne ikke lenger kalle seg et norsk rockeband i eksil.
Et drøyt år senere gjenoppsto Titanic med Robinson, Løseth, Kjaperud og Lorck. Med seg fikk de franskmennene Claude Chamboissier (orgel) og Saintclair Brunet (bass). Ny platekontrakt ble sikret med det franske selskapet Barclay, og LP-en Return Of Drakkar ble sendt ut i 1977. Platen viste at Titanic igjen satset på hardrock, samtidig som bandet flørtet med tidsriktig funk – men totalt overså punk.
Kjaperud valgte overraskende nok å gi seg etter Return Of Drakkar, og nesten like overraskende var det at Kjell Aas vendte tilbake da både Chamboissier og Brunet sluttet. De fire gjenværende originalmedlemmene laget albumet Eye Of The Hurricane (1978).
Ved inngangen til 80-tallet var Titanic nok en gang oppløst, men de fleste medlemmene ble værende igjen i Frankrike. Kjaperud forsøkte seg med en nyinnspilt utgave av «Sultana» i 1986 under sitt franske artistnavn Chappy. «Sultana 86» ble utgitt på maxi-single av CBS med «Rain» på B-siden. Senere flyttet han tilbake til Norge og fortsatte i bransjen som konsertarrangør.
Midt på 90-tallet forsøkte Janne Løseth, nå bosatt i Monaco, å blåse nytt liv i Titanic. Bandet hans kom dessverre helt i skyggen av at skipsvraket på havets bunn ble funnet, og at tidenes til da største filmsuksess ble lansert. Selv med et gruppenavn som Titanic er det vanskelig å konkurrere mot slike odds.
I 2005 samlet Løseth og Robinson en ny besetning: Mick Walker (bass), Phil Wilton (sax) og Didier Blum (trommer). De har siden holdt en del konserter i bl.a. Frankrike og Norge, og ga ut studioalbumet Ashes And Diamonds i 2008.
Robinson måtte trekke seg i 2010 etter å ha fått en hjerneblødning, hvorpå Løseth har stått for vokalen. I 2008 kom Tom Kristensens autoriserte biografi Titanic: Historien – fortalt av dem selv.
Vi vet at Hootenanny ennå har mange venner i Norge. Ikke bare fordi ABBAs Bjørn Ulvæus var med, men i høy grad for all den fine musikken de produserte. Flerstemt sang og flotte viser, innpakket i fine arrangement bidro til deres suksess. De ivaretok mye av den fine svenske visetradisjonen og holdt den intakt.
De tre andre i gruppa var Johan Karlberg, Tony Rooth og Hansu Schwarz.
Gruppa fikk sin debut i det populære tv-programmet Hylans Hørna i 1964. Der fremførte de Dan Anderssons «Jag venter vid min mila» og «Gabrielle». Sistnevnte oversatte de ifølge Wikipedia til tysk, finsk, italiensk, hollandsk og engelsk og ga den ut i alle disse landene. Utrolig!! Låten var en del av en russisk sang som på engelsk var døpt «May There Always Be Sunshine» av Arkady Istrovsky, som aldri ble kreditert sangen av politiske årsaker, ifølge Wikipedia.
At de hele tiden reiste rundt i de svenske folkeparkene var med på å opprettholde gruppas popularitet.
Hootenanny Singers var svært produktive. Det ble produsert mange album og singelutgivelser.
De spilte også inn et album med Dan Anderssons viser, der denne var med:
Også vår egen Finn Kalvik fikk en egen låt fremført av Hootenany Singers. Finn hadde senere et flott samarbeide med Benny Andersson som produsent på albumet Kom Ut Kom Frem, samme låt som Hootenanny ga ut sin versjon av:
Han hadde også denne med på albumet, tydelig Benny-inspirert:
Tidlig begynte Bjørn å samarbeide med Benny Andersson, som da var organist i The Hep Stars.
Den første var «Isn’t It Easy To Say» fra 1965, som The Hep Stars spilte inn.
Benny minnes låten:
Sammen spilte de to inn kun ett album – «Lycka». Det skjedde i 1970.
Fra dette albumet ble singelen «Hej gamle man!» en populær låt og ofte spilt på svensk P3. I 1971 begynte de å opptre med vokalistene Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad under navnet Agnetha, Anni-Frid, Björn & Benny, og det var under dette navnet deres første singel, «People need love», ble utgitt i 1972. Senere samme år oppsto navnet ABBA av initialene i fornavnene.
En låt fra den perioden -«She’s My Kind Of Girl» av Bjørn og Benny, ble en stor hit i Japan i 1972.
Bjørns gruppe satte rekord på Svensktoppen. Det var sangen «Omkring Tiggarn Från Luossa». Den var med i 52 uker mellom 26. november 1972 og 18. november 1973.
«No Time» av de samme to herrer ble spilt inn av begge gruppene. En fin låt med en tekst til ettertanke.
Vi må jo nevne alt de komponerte for ABBA og musikalen «Chess» når vi snakker om denne duoen som komponister. De erfarte altså tidlig at de passet sammen som hånd i hanske.
Johan Karlberg sluttet i Hootenanny mot slutten av 60-tallet for å ta over farens forretning. Han gikk bort i 1992.
Hansi Schwarz var leder av Vestervik visefestival i mange år. Han døde i 2013.
Bjørn Ulvæus ga ut noen av sporene fra 1969-albumet «På Tre Man Hand» som solosingler.
Vi avslutter med et intervju med artikkelens hovedpersoner:
Ola & the Janglers ble dannet i Stockholm i 1962.
Opprinnelig var disse med: Ola Håkansson, sang – Christer Idering, gitar – Johannes Olsson, orgel – Lennart Gudmundsson, bass – Leif Johansson, trommer.
De engelske gruppene Manfred Mann og The Zombies sies å være deres forbilder rent musikalsk. Bandet første hit var da også en versjon av Zobies-slageren ” She’s Not There”.
I 65 kom Claes af Geijerstam inn som gitarist og Åge Eldsether ble ny bassist.
Av slagere kan nevnes ”No, No, No”, ”Love Was On Your Mind” ,”Alex Is The Man”, ”Poetry In Motion”, ”Runaway” og ”Let’s Dance”. De tre sistnevnte var coverlåter av amerikanske slagere. ”Let’s Dance” var utgitt av Chris Montez og med sin coverversjon klarte Ola & The Janglers å komme inn på 92. plass på Billboard-lista i USA.
79/80 dannet Ola Håkansson en ny gruppe kalt Secret Service. Han fikk med seg Tim Norell, Ulf Walberg, Tony Lindberg, Leif Paulsen og Leif Johansson.
Norell var ikke med på scenen eller platecover, men var med på komposisjonene.
Første singel ”Oh, Susie”, slo an både i Sverige, andre Europeiske land, Sør- Afrika og Australia.
”Ten O’clock Postman” og ”Ye-Si-Ca” var blant deres andre store slagere. Fengende og lette poplåter.
Ola Håkansson gjorde en duett med ABBA-Agnetha kalt ”The Way You Are”, som solgte til gull i Sverige.
En fin samling av bandets musikalske reise.Svenske Secret Service gjorde det godt i mange land.
GAMMELPOP 