Gitaristen i det legendariske Gøteborgsbandet The Spotnicks ble 80 år gammel.
“Det har vært mange gjennom årene som har forsøkt å kopiere ham, men jeg har aldri hørt noen som har klart det”, sier Bob Lander, som startet The Spotnicks sammen med Bo.
På musikkfronten har svenskene alltid ligget et hestehode foran oss nordmenn. De hadde tidlig en kultur som gjorde at artistene fikk slippe til både på radio og tv – lenge før NRK skjønte hva som foregikk i ungdomskulturen. Vi kom haltende flere år etter.
Skrevet av Svein Harald Hansen
Ungdommen fikk sine egne radioprogram som Tio i topp, som ga svenske artister sjanse til å promotere sine produkt og de ble med på å utforme hva som skulle selge av svenske innspillinger.
Holder vi oss til starten av 60-tallet, kom shadowsbølgen som kastet inn over Europa. Innflytelsen var så stor at nå var det ikke amerikanske slagere som dominerte salgslistene. Snart gikk påvirkningen andre veien og «Den britiske invasjonen» ble et faktum på de amerikanske listene.
The Shadows ble læremestre for et utall av band. Og svenskene var som vanlig tidlig ute med å ta etter.
I Gøteborg dukket The Spotnicks opp, med navnet inspirert av den russiske satelitten Sputnik.
Bandet besto av garvede musikere som hadde holdt det gående siden 1956.
Spotnicks klarte også å markere seg ute i Europa, og ble særlig populære i Japan, der det ble ville tilstander hver gang de kom på besøk. Her gikk de helt til topps med den russiske folkemelodien «Karelia».
Et annet pussig poeng er at de en tid hadde en trommis som het Jimmie Nicol. Kanskje ikke verdens mest kjente i dag. Men han var faktisk stand-in for Ringo Starr under Beatles-turneen i Australia i 1964 og ble verdensberømt for en kort tid.
Nå skal ikke vi røpe flere detaljer. Se heller på denne dokumentaren om bandet, produsert av svensk tv. Den er fra 1983, men Spotniks holder det faktisk gående den dag i dag, til glede for deres mange fans jorden rundt.
Spør du alle shadows-fantaster hvilke norske instrumental-grupper de vil trekke frem fra 60-tallet, tror GAMMELPOP at de aller fleste ikke kan unngå å ta med The Snapshots, Harstads stoltheter på platefronten tidlig på dette tiåret.
Bandet kom i gang allerede i 1957 og besto av brødrene Trudvand – Jan Otto på sologitar og Egil på rytme. Bassen ble traktert av Ole Bornø, med Leif ”Skiff” Berg på trommer. De markerte seg ikke bare i den nordlige landsdelen, men ble svært ettertraktet også sør i landet. Også nabolandene fikk se og høre den imponerende musikken de fremførte.
I 1962 oppnådde de 3. plass i NM for shadowsband og fikk platekontrakt med selskapet Manu, der Per Gunnar Jensen var direktør. Fem singelplater ble utgitt. Mange godt voksne husker sikkert Bjørg og Per Gunnar fra mange ønskekonsert-gjengangere. ”Så kom våren til Tarina” og ”Zanzibar” var to av dem.
Før tv-ens inntog i Nord-Norge, var det vanlig med instrumental-band som reiste rundt og holdt konserter, ofte med engelske sangere på slep. Så også med Snapshots. Terry Dene og Michael Cox var to av dem. Sistnevnte ble etter hvert mer kjent som tv-produsent og sto bak serien om ”Familien Ashton”, en stor seersuksess også i Norge.
På platemerket Manu var de backing-band for mange sangere. Fra Mosjøen kom Jan Otervik, som tok artistnavnet Johnny Hill. Mest suksess hadde han vel med sin tolkning av ”The Lucky Old Sun”og ”Sixteen Tons”.
I 1982 ble det arrangert en mimregalla, der kremen av norske band fra 60-tallet var invitert. Men noen hadde glemt å be Snapshots delta. En stor flause!!!
Sammen med kollega og gode venn, Beatles-ekspert Jens Sundbø, hadde GAMMELPOP-redaktøren den gleden å være med på å produsere radioprogrammet ”Jukebox” på Sortlandsradioen. Hver fredag kveld i mange år satt vi på direkten mellom 22 og 23, spilte god 60/70-talls – musikk og snakket med hyggelige lyttere. Vi hadde den gleden av å ha med oss på telefon mange hyggelige musikkgjester som Svein Finjarn, Ottar Aasegg, Sverre Kjelsberg, Pete Knudsen og Snapshots Jan Otto Trudvang, for å nevne noen.
I to av programmene hadde vi med oss pophistoriker Arve Strømsæther, som gikk bort så altfor tidlig. På dette tidspunkt var han redaktør av ungdomsmagasinet Topp. Bakgrunnen for hans deltakelse var at han sto bak utgivelsene av to CD’er med låter som på 60-tallet var utgitt som singler på platemerket Manu, som nevnt ovenfor. Han syntes det var viktig å ta vare på denne delen av vår kulturhistorie.
Etter å ha mast i flere år fikk Arve lov av platedirektør Jensen i Fredrikstad å ta turen opp på loftet og ned i kjelleren for å gå igjennom det som måtte befinne seg av mastertaper fra en svunnen tid. Her fant han mye ”snacks” med ulike artister. Det aller meste var tatt vare på og kom da ut på de to CD’er. Det var svenske Jan Lyckman, ivrig fan av Snapshots og andre norske 60-talls band, som sto bak selve utgivelsen.
Opptaket av denne sendingen har GAMMELPOP-redaktøren tatt vare på. Her gjengir vi noe av det Arve fortalte oss:
”Jensen startet dette plateselskapet i 1961 og det kom vel ut et par hundre singler. Han prøvde å relansere selskapet med en samling av sangene sine sammen med Bjørg (som nevnt ovenfor (red..anm) og den syngende frisør fra Moss. Men Manu forbinder vi med litt av 60-årene.
– Men grunnen til vi her i ”Jukebox” finner CD-utgivelsene særlig interessant, er jo det som kommer fra Nord-Norge.
– Som jeg har sagt mange ganger – der skjedde det spennende ting. Det var kreative musikanter som prøvde å gå andre veier og også delvis fikk det til. Vi har snakket mye om Pussycats, men det var også andre grupper som fikk det til på 60-tallet.
– Og da sikter du spesielt til?
– Snapshots, selvfølgelig.
På de to CD’ene hadde han inkludert flere av Snapshots fem flotte singelutgivelser. På telefon hadde vi også med oss sologitarist Jan-Otto Trudvang og for aller første gang fikk de to anledningen til å snakke sammen.
– Trudvang er en gitarist som jeg har beundret i mange år, men aldri fått møtt eller snakket med. Så jeg får takke for den innsats du har gjort for instrumentalmusikken så langt.
På dette tidspunkt hadde ikke Jan-Otto sett den første CD-utgivelsen. Nummer to kom på et senere tidspunkt. Arve kunne fortelle at på plata som da forelå, hadde Snapshots med låtene ”Rag of Rags”, ”Bolero” og ”Tatervise ved bålet, som kanskje han hadde størst sans for. En beskjeden sologitarist får høre at han tilhørte de aller beste av norske eminente gitarister.
Arve la til at norske instrumentalplater sto høyt i kurs rundt om i Europa og ble omsatt for store beløp
– Trudvang, kan du fortelle litt om innspilling av for eksempel ”Rag of Rags”, som solgte godt og på en måte ble gruppas varemerke?
– Det ble gjort ”laiv”, direkteinnspilling, uten noe pålegg.
– Spesielle episoder du husker fra studio?
– Vi hadde en hyggelig tekniker. Når vi forlot studio sa han: Ha det og god bedring.
– Det var min gamle venn Svein Sundby som var tekniker, skjøt Arve inn.
The Snapshots ga kun ut fem singler i denne perioden og vi spurte om grunnen til dette.Militærtjeneste og avstanden til Oslo var hovedårsaken.
– Som musikk-kritiker Strømsæther – hvilken terningkast ville du gitt Snapshots?
– Sannsynligvis en femmer. Det var veldig sprut over innspillingene. Det er nesten sånn at jeg mistenker Sundby for å ha ”speeda opp” platene.
– Det kan jeg avkrefte. Låtene spilles ennå i samme tempo, var Jan-Ottos svar.
Arve viste til den engelske produsenten Joe Meek, som blant andre produserte Michael Cox, som turnerte med Snapshots. Meek ”speeded” alltid opp sine innspillinger med band som Tornados og Honeycombs.
I samtalen kom vi også inn på andre nordnorske band som markerte seg før Pussycats og 126, som The Scavers fra Kirkenes og Jet Blacks fra Tromsø, forløperen til nettopp Pussycats, samt The Arrows fra Fauske og Ice Beats, også fra Kirkenes.
”Jukebox”-redaksjonen klarte å overraske Arve med å spille en ”laiv”- instrumental med nettopp Ice Beats kalt ”Møte i Roma”, som også ble utgitt på plate. Gruppa hadde Kurt Samuelsen på orgel som ett av medlemmene. Han gikk senere over til Scavers.
Arve kom så med dette spørsmålet til Jan-Otto:
– Svært mange norske instrumentalband valgte å spille inn norske folkemelodier, som Beatniks med ”Piken i dalen, Vanguards ”Eg ser deg utfor Gluggjen” og Zodiacs med ”Gjest Baardsen”. Hvorfor?
– Det har jeg ingen klar formening om. Men det samme ble gjort i Sverige, med Spotnicks, for eksempel.
Arve avslørte at «Tatervise ved bålet» var den Snapshots-innspilling som han satte aller mest pris på. Jan-Otto spurte om han visste hvem damen som synger på innspillingen var. Det gjorde han ikke.
Svaret? Åse Wentzel. Det er det vel ikke mange som er klar over.
Vår gjest i Oslo sto også bak innsamling av låter og utgivelse med The Sunbeams fra Eidsvoll og Beatniks, inkludert flere av deres vokalutgivelser. Samt flere samleplater med norske 60-talls band.
– Dette er kulturhistorie som må tas vare på. Jeg tror mange av dagens ungdommer har godt av å høre på denne musikken, avsluttet Strømsæther.
«Tatervise ved bålet» ble utgitt i to utgaver. Den ene hadde ”Blowin’ the rag” på B-”siden. På den andre var ”Black Magic” på B-siden. Også ”Bolero” var into utgaver. De to B-sidene var ”A little kiss is a kiss” og ”Peter’s Theme”, på sistnevnte med en Mitli var vokalist. Har du noen av disse originalplatene, ta godt vare på dem – de har stor verdi!!
Kilde som er benyttet: Norge i rock, beat & blues 1955-1971 av Willy B.
«Bolero» kom i to singelutgaver.
Første Manu-samling.På Manu vol. 1 finner du disse låtene.På Manu-years vol.2 har Snapshots med fire låter – «Tico-Tico Twist», «Black Magic, «A Little Kiss Is A Kiss» og «Blowing The Rag».Arve Strømsæther sørget også for å få låtene til Eidsvoll-bandet The Sunbeams ut på CD.
«My Generation» – det var starten av det vi husker the Who for …
(f. v.) – Keith Moon, Roger Daltrey, Pete Townshend og John Entwistle
”People try to put us d-down, talkin’ ’bout my generation”. Det skulle bli strofen som ga The Who deres internasjonale gjennombrudd. Bandet hadde riktignok hatt to singler på listene før denne, men låten ”My Generation” skulle gjøre dem til det vi husker dem som i dag.
Historien om The Who og de fire medlemmene er svært omfattende, og lista over plateutgivelser er svært lang. Her tar vi derfor med det mest essensielle. De mest kjente låtene kan du lytte til nederst i artikkelen.
The Who ble dannet i London i 1964 av de fire medlemmene Pete Townshend, Roger Daltrey, Keith Moon og John Entwistle. Keith Moon døde i 1978, og ble ertstattet av Kenney Jones, som tidligere hadde spilt med Small Faces og Faces. John Entwistle gikk bort i 2002.
Bandet holdt det gående til 1983, men har i årene etter hatt mange opptredender og konserter ved spesielle anledninger. Blant annet under Live Aid på Wembley i 1985.
Medlemmene i The Who har også vært involvert i andre prosjekter, spesielt vokalist Roger Daltrey, som skuespiller i musikaler, TV-serier og filmer.
The Who ble inntatt i Rock and Roll Hall of Fame i 1990.
The Who har i sin karriere gitt ut 11 studioalbum, 13 livealbum, en rekke samleplater og et trettitalls singelplater. Med denne enorme produksjonen og deres popularitet sier det seg selv at hitlistene hadde hyppige besøk av bandet. Bandet var kjent for sin tøffe sceneopptreden, og regnes som et av de største navn i pop-rockens historie.
The Who skrev flere rockoperaer, og to av dem er det blitt laget film av. ”Tommy” fra 1969 ble filmatisert i 1975, og ”Quadrophenia” i 1979.
The Who fikk sitt gjennombrudd i hjemlandet med singelen ”I can’t explain”. Den ble gitt ut før bandet spilte inn sitt første album. Låten gjorde det bra, og havnet blant topp ti på listene.
I 1965 kom debut-albumet ”My generation”. Herfra ga bandet etter hvert ut fire singler. To av dem havnet høyt oppe, ”Anyway, anyhow, anywhere” og ”My generation”. Sistnevnte gikk rett inn på topp ti i hele den vestlige verden, pluss Australia og Canada. Men i USA ble det bare en 74. plass på Billboard-lista. Kanskje hadde det noe å gjøre med innholdet i teksten, hvem vet. I Norge kom ikke låten med verken i Ti i skuddet eller på VG-lista. ”My Generation” regnes i dag som en av rockens store klassikere.
”Substitute” kom ut som singelplate i 1966, og også den ble populær i Storbritannia.
Neste ”verdenshit” for The Who var den morsomme ”I’m a boy”. Den skulle opprinnelig være en del av en rock-opera, men prosjektet ble skrinlagt. Den ble derfor gitt ut som singel i 1966, og nådde topp ti i vesten, også i Norge. I USA kom den ikke på listene. Kanskje for kontroversiell, denne teksten også.
”Happy Jack” fra albumet med samme navn kom i 1966, slo derimot an på andre siden av Atlanteren. 24. plass på Billboard-lista ble bandets gjennombrudd ”over there”. I Storbritannia ble det som best en tredjeplass. I Norge havnet låten på fjerdeplass både i Ti skuddet og på VG-lista.
Så i 1967 kom singelen ”Pictures of Lily”, som fikk fine plasseringer i Europa og USA. Låten nådde en fjerdeplass i Storbritannia, og topp ti-plasseringer i Europa, unntatt Norge. Flere artister har i ettertid spilt den inn, blant andre David Bowie, på et tributealbum til The Who i 2001.
”I can see for miles”, som i 1967 kom ut som eneste singel fra albumet ”The Who Sell Out”, ga bandets til da beste plassering i USA, en niendeplass på Billboard-lista. Og Europa var stemningen litt mer lunken, unntatt tiendeplassen på listene i hjemlandet.
Så, i 1969, kom rockoperaen ”Tommy” og albumet med samme navn. To singler ble sluppet fra dette, og den ene gikk inn på listene over hele den vestlige verden, bare ikke i Norge. Låten var ”Pinball Wizard”. B-siden var ”Dogs Pt. 2”, kreditert bandets avdøde trommeslager Keith Moon.
Året etter ble singelen ”See me, feel me” gitt ut fra ”Tommy”. Den nådde ikke opp på listene, selv ikke i hjemlandet.
Albumet ”Who’s next” kom ut i 1971, og av tre singler fra albumet, ga ”Won’t get fooled again” størst suksess. Topp ti-plasseringer over hele vesten, men igjen ikke i Norge.
Siste singelplate som ikke kom fra et album, skulle bli ”Join together”. Den er imidlertid å finne på flere av The Who sine samlealbum. Niendeplass i Storbritannia og 17. plass i USA skulle bli resultatet for denne.
Vi avslutter denne artikkelen med ” You better you bet” fra albumet ”Face dances” fra 1981. Vi tar den med fordi denne skulle gi bandet sin eneste førsteplass i USA, på lista Mainstream Rock Chart i Billboard Magazine.
De to originale gjenlevende medlemmene: Roger Daltrey og Pete Townshend
Musikeren Jeff Lynne er velkjent for de aller fleste fans av Electric Light Orchestra. Men ikke alle kjenner hans store suksess som låtskriver og produsent. Mange mener at han er undervurdert for sine kvaliteter. Kanskje burde han ha en plass der oppe blant de store, som Lennon/McCartney?
SKREVET AV TORE TORESEN
Denne skribenten har valgt å omtale hans karriere på 60- og 70-tallet, i tråd med denne bloggens intensjon. Nederst i saken kan du nyte et utvalg av hans musikk fra 70-tallet.
Jeff Lynne er født og oppvokst i Birmingham. Der startet han sin musikalske karriere i 1963, bare 16 år gammel. I 1964 fikk han sin første båndopptaker, utstyr som han skulle bruke til å ta opp og å skape musikk. Det var komponist og produsent han ville bli, og med båndopptakeren lærte han å produsere, ifølge ham selv.
Året etter takket han ja til å bli med i bandet The Idle Race. Bandet spilte på konserter sammen med de store artistene den gang. Mens Jeff Lynne var med i bandet, ga de ut to album. Han skrev flere av låtene til begge, og produserte album nummer to. Den store suksessen uteble imidlertid, på tross av at begge albumene fikk ros av kritikerne, som blant annet skrev at Lynnes musikk var preget av The Beatles.
Her er en tidlig Lynne-låt med The Idle Race, ”Come with me»:
Så, i 1970, takket han ja til å bli med i The Move. Bandet hadde allerede eksistert i fem år anført av frontfiguren Roy Wood, og hadde hatt en mengde hitsingler på listene. Alle skrevet av Roy Wood. Sammen med ham produserte Jeff Lynne flere låter som også skulle bli hits. Han skrev seks av låtene på de to albumene The Move ga ut med ham som medlem, men ingen av dem ga ham den suksessen han skulle få oppleve senere.
Her er tittellåten fra The Move sitt siste studioalbum, ”Message from the country”, skrevet av Jeff Lynne.
Etter en del problemer forlot Roy Wood bandet i 1972. Bandet var året før blitt til Electric Light Orchestra (ELO), med Jeff Lynne som frontfigur og vokalist. Han endret bandets stil til det mer symfoniske, med strykere og fengende og tett produserte låter. Jeff Lynne skrev (nesten) alle låtene ELO ga ut på de mange albumene bandet ga ut i resten av sin karriere, og han produserte samtlige av dem.
Han skrev også halvparten av filmmusikken til ”Xanadu” (1980), inkludert tittellåten, som toppet hitlistene med Olivia Newton-John.
I nyere tid har Jeff Lynne gitt ut fire album med egne låter.
Han hadde stor suksess fra 1988 til 1991 med sitt band The Traveling Wilburys, som du kan lese om i en annen sak i bloggen.
Etter karrieren med ELO har han produsert musikk for George Harrison, The Beatles, Tom Petty, Roy Orbison, Bryan Adams og mange flere.
Han har vært nominert til å bli innlemmet i Songwriters Hall of Fame tre ganger, og i år ble ELO endelig innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Her er hans fortelling om sin barndoms drøm:
I årene etter ELO har Jeff Lynne jobbet mest i studio, og har vært fornøyd med det. I 2014 takket han ja til å holde en konsert i Hyde Park i London, den første på 30 år. Med i bandet var hans gode venn og musikerkollega fra ELO, keyboardisten Richard Tandy. Og siden har Jeff Lynne turnert verden rundt med bandet Jeff Lynne’s ELO, der han fremfører sitt eget materiale. 14. september 2018 kan du oppleve dem i Oslo Spektrum.
Her kan du lytte på et utvalg av Jeff Lynnes store produksjon gjennom 70-tallet. Noen av låtene er hentet fra nylige konserter.
Allerede på ELOs første album i 1971, ”The Electric Light Orchestra”, hadde Jeff Lynne komponert flere låter enn Roy Wood.
Hans ”10538 Overture” ble bandets først hit.
”Showdown” var én av låtene på albumet med det enkle navnet ”ELO 2” fra 1973. Og alle låtene var skrevet av Jeff Lynne.
Året etter ga ELO ut ”On the third day”. Herfra har jeg valgt låten ”Ma-Ma-Ma Belle”. Alle låtene på albumet ble skrevet av Lynne, bortsett fra én. Albumet inneholdt nemlig en versjon av Edvard Griegs ”I Dovregubbens Hall”.
Samme år, i 1974, kom ”Eldorado”, med samtlige låter skrevet av Jeff Lynne. Her fantes ”Can’t get it out of my head”.
Storslagerne ”Evil woman” og ”Strange magic” kom ut på ”Face the music” i 1975. Også på dette albumet var alle låtene komponert av Lynne.
Året etter kom albumet ”A new world record”, med min ELO-favoritt ”Telephone line”. Også den fengende ”Livin’ thing” og de andre låtene på albumet komponert av Jeff Lynne.
Storselgeren ”Out of the blue” fra 1977 inneholdt flotte og etter hvert populære låter. Her har du Turn To Stone” og ”Mr Blue Sky”.
Lynnes låter ”Don’t bring me down” og ”Confusion” fantes på ”Discovery”, som kom ut i 1979. Albumet var det siste som ble utgitt på 70-tallet.
Vi avslutter med Jeff Lynnes vakre «Don`t Walk Away» fra filmen Xanadu i 1980.
Colosseum var et ’lekende’ engelsk band som undersøkte potensialet av elektrisk jazz for å skape en ny rock uten å miste rocken’s hard ’punch’. Noe av deres musikk kunne høres ut som Jack Bruce’s innspill for Cream’s musikk.
Mannskapet var Jon Hiseman på trommer, Dick Heckstall-Smith på saksofoner, Dave Greenslade på orgel, Tony Reeves på bass og James Litherland på gitar. Litherland ble erstattet av Dave “Clem” Clempson i 1969. Chris Farlow dukket også opp som sanger.
Bassisten Tony Reeves fulgte i Jack’s fotspor, og brukte sin elektriske bass i frontlinjen.
For å vise sin takk til Jack Bruce, spilte Colosseum Bruce’s «Rope Ladder to the Moon» på albumet «The Grass Is Greener» fra 1970.
Lederen av Colosseum – trolmmeslageren Jon Hiseman – spilte i en polyrytmisk stil liknende Cream’s trommeslager – Ginger Baker.
Hiseman og saksofonisten Dick Heckstall-Smith hadde tidligere spilt sammen med mentoren til både Bruce og Baker, Graham Bond.
Colosseum ble ofte annosert som «Jon Hiseman’s Colosseum». De fikk flere album inn på England’s Top 20: ’Those Who Are About to Die Salute You’ og ’Valentine Suite’ (som er min favoritt!)
Noen av Colosseum’s spor, spesielt de som viser Dave Greenslade, får tankene tilbake til Graham Bond Organisation.
I 1971 slapp de live-albumet ’Colusseum Live’, og albumet fikk meget gode omtaler.
Det originale Colosseum ble oppløst i 1971, og Hiseman satte sammen Tempest, musikalsk påvirket av Deep Purple. Senere ble Colosseum II organisert, men de var mer et vanlig jazz-fusion band enn forløperen.
I 1975 møtte Hiseman Thin Lizzy-gitaristen Gary Moore da de sammen spilte inn en rock-versjon av «Peter & the Wolf».
Hiseman slapp tre album med denne gruppa før gruppa ble oppløst i 1978.
I 1994 kom Hiseman, Greenslade og andre originale medlemmer sammet og bragte Colosseum til live som et turné-band.
Da Heckstall-Smith døde i 2004, steppet Barbara Thompson (kona til Hiseman) inn. Colosseum spilte sin siste konsert i O2 Shepherd’s Bush i London i 2015.
GAMMELPOP 